Når sykdom skremmer mennesker bort

Mange som sliter med kronisk sykdom har erfart at mange mennesker ikke takler dette. Hvordan forholder vi oss til dette? I dag vil jeg minne deg om at selv om mennesker kanskje ikke ser deg, så ser Gud deg.

Sykdom har en tendens til å drive mennesker bort, hvertfall sykdom som varer over tid. Det er enkelte som sier at de har en 6-ukers grense der de ser om noen blir eller går, min erfaring er at etter ca 3 måneder vil du erfare om det er mennesker som vil være sammen med deg eller ikke.

Men så er det slik at når vi blir syke så påvirker det ikke bare mulige nye bekjentskaper, men også de vi allerede har. Det er de som opplever at både familie og venner trekker seg mer og mer bort. De ‘holder’ kanskje litt lenger enn mulige nye, men etter en tid blir de også mer og mer borte. Og det er vondt, det er sårt og det føles vanvittig urettferdig ut.  Kong David sier i Salme 38:12 noe mange kan kjenne seg igjen i: «Venner og de som står meg nær,  holder seg borte fra min plage, mine nærmeste holder seg på avstand.» 

Det er en beskrivelse av hva mange med sykdom opplever, men samtidig gir det oss en liten pekepinne til hvorfor mennesker trekker seg bort og holder seg borte. De «holder seg borte fra min plage«, sier David, og det er oftest dette som er årsaken til at vi opplever at mennesker forsvinner ut i periferien. Den smerte, de utfordringer, de plager og begrensninger vi opplever pga sykdom, blir en stadig påminnelse for andre om egen svakhet, dødelighet og manglende evne til å hindre at de selv kanskje ender opp slik. Det er rett og slett for krevende, tungt og belastende for enkelte å hele tiden bli minnet om at de egentlig ikke har kontrollen.

Men selv om vi vet dette er det vondt å oppleve at vi blir sittende mer og mer alene tilbake. Det er ikke godt å oppleve at mennesker tar avstand fra oss fordi de ikke håndterer sykdommens utslag. Vi merker at de klarer ikke å se oss lenger fordi sykdommen blir så stor i deres øyne at det stenger for deres evne til å se den vi alltid har vært og er.

Hagar opplevde en tid i livet der alt var mørkt, tungt og vanskelig og hun rømte ut i ørkenen. Det var konflikt mellom henne og hennes frue og oppi dette var hun gravid. Hun har lyst å gi opp, hun orker ikke mer av vanskelighetene. Der ute i ørkenen kommer Gud til henne og taler ord av nåde, visdom og kjærlighet. Hun får klar beskjed om hva hun skal gjøre og også om at Gud vil være med henne og barnet hun bærer. Det er her, i en utrolig fortvilet og mørk stund, at Gud viser en spesiell side ved seg selv- han er «den Gud som ser meg».

Om du opplever at mennesker ikke klarer å se deg lenger fordi sykdommen din stenger for dem, eller om du opplever at mennesker holder seg borte fra deg pga sykdommen, vit at Gud aldri forlater deg. Han er den Gud som ser deg, Han er den Gud som kommer nær selv i det tunge og vanskelige og som gir nåde, trøst, hjelp og styrke. Om mennesker forlater deg, så vil aldri Gud gjøre det.

Herren selv skal gå foran deg. Han skal være med deg. Han svikter deg ikke og forlater deg ikke. Vær ikke redd og mist ikke motet!  (5. Mos. 31:8)

Innlegget er også postet på andaktsbloggen Ett ord for dagen. Ønsker alle ei god helg!