Når livet leves «undercover»

Enkelte sykdommer, som min, gjør at vi må trekke oss nesten helt bort fra omverdenen og mennesker for i det hele tatt å komme gjennom dager og uker. Det føles som om man lever «undercover» på mange vis. Både fordi andre ikke ser hvem vi egentlig er, men også fordi hva vi klarer å gjøre er ganske så usynlig for andre. 

Det å måtte velge bort fellesskap er sårt og tungt, hvertfall når det gjøres fordi man må og ikke fordi man vil. Vi mennesker er skapt for fellesskap, og for å ha det godt trenger vi å bli sett, akseptert og inkludert. Samtidig er det i fellesskapene vi best kan hjelpe hverandre fremover, det er så mye tyngre å skulle bære og klare alt selv. Det er godt å ha noen som gleder seg sammen med oss i det gode, gråter når noe er vondt, gir håp når vi er nede, støtter oss når vi tar vaklende nye skritt, noen som heier på oss og tror på oss. Å måtte velge bort fellesskap er langt nede på listen av våre «kutt», men når vi har havnet der er det starten på en mer ensom og sår vandring.

Når man lever utenfor andres verden og øyne skjer også noe annet, vi får ikke klapp på skuldra og vi får mindre og mindre anerkjennelse. Jeg mener ikke at vi skal søke det, men vi trenger det. Vi trenger å oppleve at de ting vi fortsatt gjør og er betyr noe for andre og at andre ser at vi tross alle begrensninger gir og er vårt beste. Kanskje blir anerkjennelse enda viktigere nå når vi er undercover enn da vi levde synlige liv? Samtifdig som vi lengter etter å bli sett, merker vi at vi blir sjeldnere og sjeldnere det. Dette er ikke godt, det rokker veld selvverd og selvfølelse, det skaper håpløshet og frustrasjon, det gjør at vi begynner å tvile på oss selv, har vi egentlig noe godt og positivt å komme med? Hadde andre hatt det bedre uten oss? Er vi bare til belastning. Den brutale sannhet er at de tankene kommer og følelsene de vekker er såre og vonde. Men vi er viktige fordi om. Vi er verdifulle fordi om.

Helt ærlig, enkelte mennesker vil glemme oss, velge oss bort og synes vi ikke er gode nok lenger, slik er det bare. Men, det er noen få som blir ved vår side, som tross alt elsker oss og støtter oss. De kan bli frustrerte og oppgitte, de kan si feile ting, men de er der. De kommer med en klem innimellom, de deler et ord til oppmuntring, de ser hva vi gjør og synes det er stort at vi klarer på tross av begrensningene. De er som stjerner på en mørk nattehimmel, som solstrålene som titter gjennom tunge regnskyer, de er viktige og vi må huske å verdsette alt de gjør og hvem de er. Ofte så havner vi der at ønsket om mer fellesskap og anerkjennelse får oss til å glemme og overse hva vi har og får, og det er egentlig trist. Trist fordi vi ikke ser alle dryppene av omsorg som kommer, trist fordi vi overser trøsten og støtten vi får, trist fordi at vi ubevisst stenger ute de mennesker som ønsker å være nær oss og elske oss. Trist fordi de menneskene gjennom den de er gir oss av Guds omsorg og nåde og så tar vi ikke imot…

Selv om vi ikke er hvor vi ønsker å være, selv om vi har byrder vi  ikke valgte å få, selv om vi lever synlige for andre eller ikke, så må vi huske å se det gode. Vi må huske å velge det gode og vi må huske at vi er verdifulle fordi om vi ikke kan prestere som ønsket og forventet.

Om mennesker glemmer oss, så glemmer ikke Gud oss. Om mennesker ikke ser hva vi gjør, så ser Gud det. En dag vil vi være fri fra våre plager og begrensninger, la oss fram til da verdsette alt det gode vi har og også velge å leve trofast i det livet vi har. Jeg har hvertfall for min del tenkt å være en knakendes god undercoveragent for Guds nåde og rike så lenge jeg lever slik som dette, hva med deg?

4 kommentarer om “Når livet leves «undercover»

Legg til din

  1. Så bra skrevet innlegg 🙂 Det er en kamp det i møte med andre, aksept, ikke aksept, avvist, møtt. Hvordan det noen perioder er så viktig å bli akseptert av alle og en avvisning blir til en stor sak, mens det egentlig er livets gang hvor vi går i våre retninger og da blir det noen avskjeder. Og når vi er ulike så vil det være noen som snur og går.
    Det å bare slappe av og ikke føle seg mindre verdt eller ikke god nok pga avvisning er ikke lett, men utrolig viktig for da tror jeg man slapper mer av med de som blir igjen, de som er riktige 🙂 Og så fint på slutten Gud er med, ser alt og er god ❤ Ved hans nåde ❤

    1. Det er ikke enkelt nei. Jo mer man er blitt såret eller snudd ryggen til, jo dypere stikker smerten og desto raskere blir man i forsvar og sårbar for nye stikk. Vi har nok litt fort for å forstørre disse tingene, men det henger jo sammen med behovet for å være sett, akseptert og elsket, et grunnleggende behov vi alle har.

      Jeg tenker at vi skal lære å takle det at vi går ulike veier, men det finnes både gode og dårlige måter «å slå opp med» hverandre på. Hva jeg har erfart er at man opplever flere av de mindre gode måtene jo mer svekket man selv blir av sykdom. I stede for å gjøre det åpent og redelig forsvinner bare folk. Og jo færre man sitter igjen med jo tyngre er det å takle at andre går videre og lar oss sitte igjen uten ord eller forklaring.

      Viktige tanker og tema egentlig dette, for vi trenger å se inn i oss selv og våge å ta i våre gne tanker, smerter og sår og gjøre noe i forhold til dem, samtidig skal vi være bevisste på hvordan vi selv er mot andre når det er aktuelt å gå hver sin vei.

      «Jesus forstår» tenker jeg ofte når ting er tunge, også dette har han kjent på kroppen og også dette kan han hjelpe meg igjennom på en god måte. Vi er velsignet som ikke må takle alt alene men har en trofast, god og nådig Gud som hjelper, styrker og støtter oss gjennom alt.

      Velsigna god dag til flotte du!

Din tur til å dele :)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: