Noen ord fra utkantstrøket

Jeg sitter her i utkanten og tenkte jeg skulle skrive noen ord til dere som er der inne, sånn sentralt i livet, sånn sentralt blant mennesker. Jeg sitter her ute ikke fordi jeg vil, men fordi jeg må. Tårene har trillet mang en gang fordi jeg også ønsker å være der inne, blant mennesker, blant aktiviteter, å få være en del av det som skjer. Men uansett hvor mye jeg ønsker det, så må jeg holde meg her i utkanten. 

Jeg har prøvd så mange ganger å forklare at jeg trenger rammer og planer, ikke fordi alt skal dreie seg om meg, men for at jeg skal kunne delta i bitte litt av hva som skjer uten å bli for syk. Jeg trenger å vite på forhånd, jeg trenger å planlegge, jeg trenger at avtaler holdes, jeg kan ikke bare ta det på sparket og som det kommer. Når det  ikke forstås eller tas hensyn til at det er sykdom som påtvinger meg dette behovet, så er det å automatisk eksludere meg fra muligheten til å delta. Ikke fordi jeg er vrang, men fordi stress, uvisshet og manglende oversikt gjør meg syk. Ja, ikke mer sliten eller vond, men syk syk med feber, smerter og økt overfølsomhet for lyd, lys, berøring, temperatur, mat og det meste andre.

Her i utkanten er livet ganske ensomt til tider, for det er ikke så mange som vil ta alt styret det er med å reise ut hit. Og ikke nok med at det er strevsomt å komme seg ut, men når de er her så må ting skje i rolige former og det er ikke sikkert de får være så lenge heller. Det er strevsomt det, kan ikke jeg heller bare ta turen innom de sentrale strøk og delta i deres liv, på deres premisser? Tenk om jeg kunne det da…

Men sånn er det bare når man bor lever i utkanten. Alle velmenende råd om at jeg kan jo gjøre noe selv og jeg kan jo bare ta en tur ut selv, viser manglende forståelse for hva dette egentlig dreier seg om, og det viser også manglende respekt for meg. Hva tror de egentlig, at jeg ikke vil og at jeg lyver når jeg sier at jeg må ha det slik for å ikke bli sykere? Ikke vet jeg, jeg har tenkt mange ganger at det er enklere å distansere seg fra meg og min tøffe hverdag, for da trenger de ikke å bli tungsinnet og ordløse…

I utkanten ja… i utkanten av samfunnslivet, av familien, av nærmiljøet og i menigheten, men sentral i Guds rike. Av en eller annen forunderlig grunn så er de mennesker andre opplever som uviktige og i utkanten de som er sentrale for Gud og i Hans rike. Den Gud som elsker alle og som ser til enker og farløse, den Gud som kjemper for de svake og syke, den Gud som ser mennesket og ikke omstendighetene. I Hans hjerte har jeg en sentral plass. Og det er det hjertet jeg ønsker å komme nærmere, bli bedre kjent med og få dele videre. Kjærlighet, nåde og barmhjertighet til de som lever og befinner seg i utkantene og som trenger at noen gjør litt ekstra for å nå akkurat dem.

14 thoughts on “Noen ord fra utkantstrøket

Add yours

  1. Tøft å lese. Kanskje ikke så mange som vet hvordan sykdommen din virker.Skulle ønske de som er i din sosiale krets, privat som i fellesskap, hadde mer kunnskap om sykdommen, kanskje de hadde reagert annerledes. Godt at du har troen og håpet på Guds nåde, kjærlighet og barmhjertighet!
    At det likevel er tøft er jeg ikke det minste i tvil om.
    Ønsker deg god helg og måtte Guds fred gis deg og dine i rikt monn.

    1. Det er vel en av de mest misforståtte sykdommene som finnes i dag… Mange tror de vet hva det er, men de færreste har aning hvor invalidiserende og alvorlig den egentlig er.

      Har smilt og ristet litt på hodet noen ganger over at det var akkurat denne sykdommen jeg skulle få. Jeg har erfart stigmatisering, mistenksomhet, manglende forståelse og respekt og mye annet- men nettopp i dette har jeg også fått kjenne ekstra på Guds hjerte for oss utslåtte mennesker, og det er både sårt og vakkert.

      Tøft er det, og spesielt de periodene veien blir ekstra ensom, men også i dette er Gud trofast, nådig og nær.

      Velsigna god helg.

  2. En Mistebror-klem fra meg 🙂

    Ja, – du er sentral i Guds rike.
    Fantastiske DU,
    – som er i GUDS omsorg.

    TAKK, for orda, – midt i fra «UTKANTSTRØKET»!

    Det er akkurat som om vi er avhengig av hverandre,
    – OG
    at vi alle er nødvendige lem på kroppen, (slik det står skrevet i 1.kor.12).
    – Til for hverandre!!!
    Uansett
    🙂

    1. Vi liker alle å klare oss selv, men Gud har skapt oss slik at vi trenger hverandre- tenk om vi kunne leve mer slik også da?
      Ja, selv om vi er i utkanten er vi sentrale og viktige for Gud- og det flotte er at velger vi å ha han som sentrun i våre liv så er vi i sentrum for hans nåde, kjærlighet og barmhjertighet.

      Velsigna god helg kjære broder!

  3. Legger igjen en god klem, det er så vondt å møte de som ikke forstår og med ord som bare ta en tur eller ta deg sammen kan være så vonde, for det er ikke det det handler om. Er det noe man gjør så er det å prøve og kjempe hver dag. Håper du har noen nære og gode du kan være en del av som akkurat deg ❤ Og det så godt å vite at hos Gud er du midtpunktet og superviktig som deg ❤

    1. Ja det er dessverre mange som ikke forstår, men jeg kan på en måte forstå at det er vanskelig å forstå også… men vi burde være mer rause mot hverandre når vi ikke vet eller forstår nok… og ha vett til å ikke gi slike unyttige kommentarer. Som jeg har sagt mange ganger: Det er ikke viljen det står på, det er viljen det går på.

      Ta godt vare på deg selv skjønningen, håper du hadde ei god førsteuke. Kjempeklem

  4. God søndagsklem fra meg også!
    Jeg kan bare skrive under på det alle over meg har skrevet. I utkanten – men likevel så sentral – i Hans hjerte.
    Gud velsigne deg!

  5. Meget aktuelt tema. Jeg får vel legge til: dessverre. For det er nemlig slett ingen selvfølge at alle forstår hvordan det er å slite med kronisk sykdom. Jeg har selv møtt hjerteløse og hodeløse holdninger fra «de vellykkede» som sitter der med sine «flotte» liv og sin (ufortjent?) gode helse, og viser antiempati og antiforståelse for de som – for eksempel – må motta penger fra NAV for å overleve. Fordi livets lottospill delte ut et råttent kort til oss som sliter ekstra.

    Ikke bare må man kjempe med nebb og klør mot egen sykdom og lidelse, man møter mistenksomhet og manglende forståelse fra medmennesker som burde ha tenkt annerledes. Dessverre tror jeg noen aldri vil forstå før de eventuelt sitter i klisteret selv. Men det er også – heldigvis – mange som strekker seg langt for å møte den syke på en god måte.

    Ønsker deg alt vel C – jeg følger med på bloggen din.

    1. Jeg tror de færreste av oss forstår før vi har fått kjent på endel selv… vi er liksom litt slik vi mennesker. Problemet synes jeg er størst med endel av dem som har hatt det tungt og blitt gode igjen, for endel av dem er verre enn de som ikke har kjent på noe. Når de kan kan alle andre, når de har klart så er det andre det er noe feil med hvis de ikke blir bedre osv… Nei, det er mye rart med oss mennesker, men så er det heldigvis også alle de dyrebare sjelene som sprer omsorg, varme og forståelse og som hjelper oss å ta en dag til, som hjelper oss å tro på bedre dager og som aksepterer både oss og vår livssituasjon.

      God helg til flotte du, klem

  6. Tror ikke det er vondt ment, men rett og slett så er det vanskelig for
    de som ikke selv har opplevd en så vanskelig sykdom forstå og sette
    seg inn i hvordan det faktisk virker.
    Har ei vennine med fibromyalgi som jeg sliter med å forstå. For noen
    ganger er hun ute på en hel masse, men visst det er snakk om litt hjelp
    til et eller annet, så har hun ikke krefter til det. Og jeg må jo bare tro på henne
    når hun sier det, men forstå det kan jeg ikke si jeg gjør.
    Og det blir sikkert litt slik for deg også.
    Men vanskelig for deg forstår jeg godt at det er.
    Har selv opplevd å føle meg utenfor pga stemmeløshet i mange måneder.
    Var ikke noe koselig å være sammen med andre når en ikke kunne delta i
    samtaler. Vet det blir en «filleting» i forhold til det du har å slite med.
    Men likevel. Håper du får en venn eller to som klarer å sette seg inn i din
    situasjon og som du kan føle du kan ha litt sosialt fellesskap med.
    Ønsker deg Guds rike velsignelse og håper på helbredelse for deg 🙂

    1. Vet du hva Astrid, hadde folk bare tenkt som deg så hadde det vært færre ensomme i dette land. Du viser ønsket om å forstå og vilje til å godta hva du ikke forstår- og det står det stor respekt av. Det viser også at det bor et stort og varmt hjerte i deg. Men dessverre er ikke alle som deg…

      Ja utenforskap er både tungt og vondt, uansett hva som er årsaken til det- og da du var i ditt var det tungt for deg. Vi skal ikke vurdere hverandres byrder, er noe tungt for en så er det slik uansett hva andre opplever.

      Har bedt over noen år om gode mennesker inn i livet da alle mine nærmeste venner bor langt herfra, men siden de ikke kommer fysisk så må jeg lære meg (og minne meg selv på)å godta og å se og være takknemlig for annen kontakt jeg klarer å opprettholde- både med de venner jeg har og de jeg er så heldig å bli kjent med gjennom nett. Takk gor gode ønsker, det varmer godt- og en dag skal jeg ikke bare gå, men springe og danse rundt 🙂

      Guds dype fred og rike velsignelse!

Din tur til å dele :)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggers like this: