hvordan…

Hvordan lever man egentlig med en kronisk sykdom?

Ofte føler jeg at jeg bare karrer meg gjennom dagene, gjør hva jeg må gjøre, at jeg kun overlever. Jeg drømmer og lengter etter hva jeg kunne tenkt meg å gjøre, men jeg må innse daglig at det kan jeg ikke, fordi det er andre viktige som trenger sitt. Og jeg som så ofte sier at vi må huske å leve og ikke bare overleve, jeg sitter her og lurer: Hvordan leve med en sykdom som denne?

Hvordan skrive ned ordene når tankene er som tåkeskyer som fordamper bort? Kunne ikke heller ordene samlet seg i faste tankeskyer, slik som dogg damper opp og samler seg i regnskyer? Kunne ikke bare ordene bli forløst ut slik regnet øser ut av skyene? Hvordan skrive når tankene er flyktige og ordene fordamper bort like fort som damp?

Hvordan leve et liv som er til andres beste når jeg ikke når utenfor egne vegger? Er det godt nok å være mor, er jeg ikke mer? Er jeg for den saks skyld en god nok mor? Hva med andre, de andre som jeg ønsker å ha i mitt liv, men som jeg ikke kan strekke meg ut etter, som jeg ikke kan gå til? Hvordan kan mitt liv bli til hjelp og støtte for andre?

Hvordan leve et liv som behager Gud? Hva gleder egentlig Gud? Er det alt jeg gjør, er det hva jeg lengter etter å gjøre eller er det at jeg uansett velger ham selv om livet er tomt og tungt? Er det at jeg stoler på at Hans kjærlighet er uendelig stor og at han i sin store nåde uansett vil ta meg igjennom?At jeg vet at når jeg selv ikke kan gå skrittene, så bæres og vernes jeg av evige armer… Hvordan behage Gud?

Det er så mange hvordan i livet og det såreste, og kanskje vakreste, vi kan gjøre er å hver dag gi vårt beste og være vårt beste. Går vi tomme og ikke makter mer, så har vi lov til å si det og vi har lov til å gi opp resten av den dagen, men vi fortsetter neste dag. Vi fortsetter selv når vi føler at vi ikke strekker til, selv når vi føler at alt vi er og gjør er så smått. Vi minner oss selv om at:

• Små gleder er også gleder.
• Øyeblikk av lykke er også lykke.
• Meter med styrke i beina er også styrke.
• At selv med babyskritt får man over tid tilbakelagt en lang strekning.

Vi fortsetter som de svake, sprekkete og knuste karene vi er. Fortsetter i tillit til at Gud gir sin nåde, styrke og kraft inn i våre liv. Fortsetter med håp om at mennesker vil se forbi fasaden og se at vi trenger påfyll av deres omsorg, støtte. kjærlighet og oppmuntring. I denne svakhet og sårbarhet, så ber vi at det gjennom de mange sprekker vi bærer på, vil stråle ut en godhet og omsorg for andre. Den nåde og kjærlighet som vi selv får erfare gjennom den ensomme, sønderknusende og såre stillhet som stadig bringer oss inn i dypere avhengighet til vår dyrebare mester og frelser.

Vi fortsetter fordi vi har en Gud som ser, en Gud som er med, en Gud som forstår, en Gud som trøster, en Gud som styrker, en Gud som er trofast, en Gud som tillater spørsmål, en Gud som bærer, en Gud som elsker, en Gud som gir visdom, en Gud som gir fred, en Gud som gjenoppretter, en Gud som har framtid og håp for oss. Vi fortsetter fordi Gud er nok, Gud er hva vi trenger mest og i Ham finner vi hjelp for denne stund. En Gud som kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv.

Takk for at du ser til hjertene Gud.

Da jeg hadde skrevet siste setningen av utkastet til dette innlegget, kikket jeg ned på bibelen som lå åpen, og der leste jeg;

Den som ofrer takkesang, ærer Meg.
Og den som følger den rette vei, skal Jeg la se Guds frelse.
(Sal. 50:23, norsk King James)