Fellesskap i lidelsen (2)

3 ulike typer relasjoner vi søker

La oss begynne med noen ord om hvilke type lidelse vi snakker om, vi snakker her om prøvelser som er naturlige og kjente for mennesker. Noen vet vi umiddelbart vil vare ved over lengre tid, andre har vi i starten håp om å bli fri fra, men etter som uker blir til måneder (og år) må vi innfinne oss med at det er langvarig. Vi snakker om livstruende sykdommer som f.eks. kreft, vi snakker om opprivende skilsmisser/samlivsbrudd, koniske sykdommer, tap av mennesker som står oss nær, psykiske lidelser som forandrer hele hverdagen og annet.

1. De kjente og allerede tilstedeværende vennene
Dette er den gruppen mennesker vi først henvender oss til for å få støtte, omsorg og hjelp. De vi allerede kjenner og som vi er trygge på. Vi får i starten den trøst, støtte og oppmuntring som vi trenger- og der og da er det godt nok for oss. Men etter som ukene blir til måneder merker vi at en forandring skjer. Det er ikke den samme forståelse og innlevelse, det er ikke den samme dybde og tyngde i fellesskapet som vi trenger. Det er nødvendigvis ikke vennene som har trukket seg unna eller er mindre forståelsesfulle og omsorgsfulle (selv om det også dessverre skjer ganske ofte), men det er et nytt behov som vokser fram inni oss. Et ønske og en lengsel etter å kjenne noen som har gått gjennom det vonde før oss trenger seg bare mer og mer på.

2. De som står på andre siden av dalen vi skal igjennom
De eksisterende vennskap vil etter en tid ikke fylle det behovet for nærhet og forståelse som vi trenger for å føle fellesskap og finne håp. Vi begynner å søke eter noen som har opplevd hva vi går igjennom og som kan forstå oss uten at vi må forklare og som kan vise at det er håp, fordi de selv er gått igjennom og ut av den dalen vi selv befinner oss i. For den som går igjennom kreftbehandling vil det være en som er blitt erklært frisk, for den som mistet et barn, vil det være en som har taklet sorgen og lever tilsynelatende godt, for den med en kronisk sykdom vil det være et menneske som gjennom behandling eller annet har funnet hjelp og er mye bedre. Vi finner håp når vi ser at andre har blitt bedre og samtidig kan disse menneskene relatere seg til at det er tungt og vanskelig. Når vi finner disse menneskene føler vi en byrde er tatt av våre skuldre, og det tunge blir lettere og bære, fordi noen forstår og noen kan vise vei. Men når måneder blir til år skjer det enda en forandring inni oss. Hvorfor blir ikke vi friske? Hvorfor kjemper vi fortsatt? Den andre ble jo bedre, den andre taklet det jo… Og i enkelte tilfeller vil det andre mennesket i disse relasjonene også miste tålmodigheten med oss, hvis vi bare ville gjøre og tenke som de gjorde vil det hjelpe oss også. Men det gjør jo ikke det… Vi begynner å merke en tomhet som sluker oss mer og mer opp, vi trenger fellesskap som går enda mer på dypet…

3. De som lever i samme dal som oss, men med hevet hode
Når vi ikke finner det fellesskap vi har behov for blant de som har gått igjennom det samme er det enkelte som gir opp, mens andre begynner å søke etter en ny type relasjoner. De leter (både bevisst og ubevisst) etter mennesker som lever i det tunge, men som i dette lever med håp og hevet hode. Vi søker etter mennesker i samme situasjon som er villige til å ta del i vår smerte og lidelse, som tåler å høre den rå sannheten og som i stede for å belære oss om riktig behandling, kost, tankesett og annet, deler våre sukk og tårer. Vi søker et fellesskap som både forstår og tåler lidelsen vi lever i, samtidig som det bringer håp og hjelper oss å fortsatt tro at det kan bli bedre, en dag.

Ikke alle kommer videre fra relasjon 2 til 3, men de som finner ett menneske eller to som hører til i kategori tre, føler de har funnet en skatt som ikke kan beskrives med ord. Ikke bare finner de forståelse, men de finner også aksept for den de er. De får lov til å ha dårlige perioder, uten at det stilles spørsmål ved det, de får lov  gråte når dagene er tunge og ramle sammen når den uventede smellen kommer. De finner styrke til å fortsette, fordi noen forstår. De finner noen som gjennom å forstå, tåle og dele deres lidelse letter den tunge byrden. De finner fellesskap midt oppi lidelsen.

Jeg kommer til å ha ihvertfall ett innlegg til under denne tittelen og da vil vi ser på hvordan Gudsforholdet- og bildet vårt forandres etter som uker blir måneder som blir år.