Fellesskap i lidelsen

Livet vil påføre oss alle sår, både i sjel og hjerte.
Vi vil gjøre ting som vi der og da- eller senere- skammer oss over.

Vi kommer alle til kort i forhold til hva vi vet og ønsker.
Vi vil alle oppleve den vonde siden av livet.
Det er ikke til å unngå uansett hvor mye vi ønsker det.

Men hva vi kan unngå er å gjemme alt dette bort,
unngå å stappe det ned i skuffen lengst bak i tankene og håpe vi vil glemme,
det kan vi unngå, det bør vi unngå.

Selv i det vonde og tunge er det skatter, dog ofte dunkle og bortgjemte,
det er visdom å finne ved å gå gjennom det tunge,
og ikke minst, det er barmhjertighet og nåde.

Når vi våger å være sårbare og strekke oss ut mot andre som også lider under sår, skam og fortvilelse,
så vil våre egne erfaringer og opplevelser gjøre at vi kan forstå på en måte som andre ikke kan,
og der i lidelsen, både vår egen og den andres, kan vi ha ett fellesskap som når dypet i oss.

Et lidelsens fellesskap hvor vi bærer hverandres byrder, hvor vi minner hverandre om det gode, hvor både nåden og tårene får strømme fritt. Ett fellesskap fritt for alle kloke løsninger, men fullt av hjertesukk til Gud om styrke, trøst og råd for neste skritt.

Der. i delt lidelse, finner vi fellesskap med hverandre- og med Herren Jesus. Gjennom å bære hverandres byrder og lidelser, tar vi også del i Herrens lidelser, og gjennom det- får vi oppleve at Hans nåde, kjærlighet og legedom litt etter litt fyller oss, vasker sårene våre, leger og gjenoppretter oss.

***

Takk for kommentarer på de siste innleggene.
Jeg har dessverre ikke mulighet til å svare på dem, men vit at de leses og verdsettes dypt.
Dere har bragt lys og omsorg til meg i en tid som har vært- og er- tung og tøff.
Guds fred og velsignelse.