Hvorfor snakke åpent om det tunge i livet?

En ting jeg alltid har strebet etter på bloggen er å snakke ærlig om livet, og da ofte de sidene som ikke er godtfølendes. De sidene som inneholder tvil og fall, mismot og frustrasjon, sprekker og bulker i min person, ja hva vi ofte tenker på som svakheter i oss selv. Mest sannsynlig ser ikke du som leser dette på det som mine svakheter, men skulle du brukt de samme ordene om deg selv hadde du nok tenkt på det som svakhet. Er ikke det forunderlig hvor ulikt vi bedømmer oss selv og andre? Hva jeg liker hos andre kan være det samme jeg ser på som svakhet hos meg selv…Så, hvorfor snakke åpent om det tunge i livet? Hvorfor ha en blogg som snakker ærlig om det livet jeg opplever i stede for å heller kun fokusere på hva som er «godt» i livet mitt? Tror du det hadde vært mer fruktbart om jeg bare delte mine sterke sider og mine solskinnshistorier?

Den viktigste grunnen til at jeg ikke gjør det er at det er ikke det Gud kalte meg til å gjøre. Jeg fikk ikke beskjed om å skrive om rosa skyer, bølgefri seilas og halleluja-toppene, jeg fikk beskjed om å skrive ærlig om livet mitt og om hvordan Gud er trofast mot og med meg gjennom hva jeg lever. Den andre grunnen er at jeg ønsker ikke å servere dere ei maske, jeg ønsker å dele meg som jeg er. Selvsagt leser dere bare «biter av meg», men dere får både de bitene som snakker om godt og om vondt, om seire og om fall, om glede og om sorg, ikke bare den ene siden.

Hvis jeg hadde snakket om bare det gode hadde jeg lagt opp til en blogg der folk som slet i hverdagen ville opplevd fordømmelse og mismot, kjent på utilstrekkelighet og mindreverd, nettopp fordi jeg bare skrev om hva jeg klarte og hva jeg lykkes i. Som mennesker har vi en automatikk i å vurdere oss selv opp mot hvordan vi opplever andre, og ser vi bare andres suksesshistorier-og liv, så blir vi motløse og frustrerte over eget liv. Hvis vi derimot opplever at noen er ærlige mot oss og serverer oss bildet av et «helt menneske», med både godt og vondt, så føler vi mer på tilhørighet og fellesskap. Ja faktisk vil det at mennesker er ærlige gi oss mer mot til å fortsette enn solskinnssiden deres noen gang kan gi oss. Å oppleve at det er ikke «bare meg» som sliter, binder oss sammen på en varmere og nærere måte enn mye annet klarer, og det tenner også håpets gnist i oss. Hvis andre kan fortsette i hva de opplever, så skal heller ikke jeg gi opp.

Deler vi svakheter og vanskeligheter med hverandre så gir vi næring både til hverandre og det fellesskap vi er en del av. Vi får mulighet til å bry oss om hverandre på en mer ekte måte og vi får også mulighet til å legge egne problemer til sides for å være der for andre.

Så er det en side av dette vi som kristne ikke liker veldig godt fordi det menneskelig sett er dårskap, «Guds kraft fullendes i svakhet» er et vers mange har hørt og haster fort forbi. Vi liker ikke å være svake, men nettopp i vår svakhet og tilkortkommenhet er det vi er mest åpne for å slippe Gud til som Gud er. I vår svakhet fjerner vi våre krav og meninger om hvordan Gud skal være og handle, og vi klynger oss til Ham som er livets opprettholder og vår sterke klippe i stormen. Når vi innser at livet her og nå er mer enn vi klarer, så er vi mer villige til å stole på Han som er større enn oss. Når vi lærer at Gud er trofast og at vi er avhengige av Guds Ånd for å leve trosfylte og barmhjertige liv, så blir vi mer og mer villige til å legge ned eget liv og ta opp korset.

Jeg ønsker gjennom ærlighet å hjelpe mennesker å forstå at de er ikke alene i sine vanskeligheter, men mest at de skal se herligheten til den Gud som trofast, kjærlig og nådig hjelper meg igjennom det livet jeg har. Jeg tror at vi hjelper andre mest og best ved å dele flere sider av livet enn å bare dele solskinnssiden, og det ønsker jeg å fortsette med. Våger vi å være ærlige om våre liv så lever vi i lyset, og andre kan finne trøst, styrke og håp i vissheten om at de ikke er alene. Sannheten om meg selv holder meg ydmyk i forhold til Gud og andre mennesker. Hvis jeg er avhengig av Guds og menneskers nåde og omsorg for å klare livet, så er det også med nåde og omsorg jeg må møte andre. Noen ganger går ting bra, andre tider ikke, men det er bare å fortsette, fortsette i tillit til at Gud er nådig og nær.