Da jeg ble spedalsk

De siste par dagene har jeg tenkt litt på noen ting som skjedde for en ti års tid siden. Det var en periode med mye uro rundt meg og mye tunge ting nær på meg. En konflikt i et miljø jeg vanket i førte til splittelse og jeg valgte å stå på motsatt side ift mange av dem jeg møtte daglig, noe som selvsagt ikke gjorde alt helt enkelt. På samme tid avgikk ekteskapet mitt med døden og det var også mye murring ift at jeg mente jeg var syk og at yngstegutten min var betraktelig mye sykere enn folk ville tro. Det var ei skikkelig tung tid der jeg opplevde at mennesker fort og nådeløst tok avstand fra meg.

Jeg hadde allerede over ei tid opplevd endel baktalelser og «verbal knivstikking» fra en liten krets, men med de nye tingene som skjedde så spredte skepsisen mot meg seg til en større andel mennesker. Det var også slik at det var kun andre mennesker som uttalte seg om meg, jeg selv fikk ikke komme til orde for å fortelle min side av hva som skjedde. Uten at jeg ønsket det, eller la opp til det, ble jeg plutselig spedalsk.

Spedalskhet er i bibelsk sammenheng en samlebetegnelse for flere hudsykdommer. Fikk man dette skulle man ikke bare isoleres fra andre mennesker, man skulle også flytte utenfor fellesskapet og til øde sted der andre ikke trengte å ha noe med en å gjøre. Sykdommene ble sett på som veldig smittsomme og for å skåne andre, skulle derfor den spedalske bort. Og det høres greit nok ut, men dette ble på den tid ikke fulgt opp med den omsorg og barmhjertighet Gud sier vi skal ha til mennesker. Spedalske ble avskydd og tråkket ned på, de ble behandlet dårligere enn fortjent.

Så, plutselig så stod jeg der og opplevde at når jeg kom inn ei dør så stoppet med ett gjengen som stod der å snakke, de kastet blikk på meg mens jeg gikk forbi og etter jeg hadde passert så hørte jeg de startet å  prate igjen. Mennesker som tidligere hadde stoppet opp og tatt en prat gikk over til å gi et nikk. Andre igjen var mer direkte og sa rett ut at de syntes jeg var helt på jordet og at hva jeg gjorde og sa var feil. Så hadde du de velmenende, de som lot som om de brydde seg og derfor følte de hadde rett til å komme med passende råd, problemet var at rådene ble gitt utfra en antakelse av hva de menneskene trodde skjedde og ikke utifra hva som egentlig skjedde (de trodde på sladderen i stede for å spørre meg om min side). Samtidig som de snakket om ting de ikke visste noe om, så var ordene som ble brukt både dømmende og nedsettende- men de mente jo godt…  At det ble gått på besøk eller ringt til andre mennesker og snakket om hva jeg sa og gjorde (som de egentlig ikke visste noe om siden de ikke brydde seg om å spørre) er bare enda et tragisk kapittel av historien. Jeg husker spesielt en episode der jeg fikk telefon fra ei venninne på en annen kant av landet; «nå snakker de om deg igjen», var noe av det første hun sa… hva annet kan man si enn «dem om det»…?

Der stod jeg, utenfor det fellesskapet jeg virkelig trengte på den tiden siden livet mitt var mer enn tungt. Jeg hadde gitt mye av meg selv i de sammenhengene i flere år, men nå ble jeg kastet på utsiden. Jeg fikk ikke mulighet til å definere egen hverdag og fortelle min side av saken, det gjorde andre for meg. Mange satte seg som dommere over meg og mange dømte saken min uten å ha hørt min side. Jeg var visst blitt «smittsom» og det var best å holde seg på avstand fra meg. Jeg ble «kastet utenfor leiren» og måtte klare meg som best mulig på hva jeg klarte å skrape sammen.

Så til hvorfor jeg har tenkt på dette og hvorfor jeg har delt alt dette, jeg har gått med to spørsmål i hjertet mens dette har jobbet og det ene er: Hvem behandler jeg som spedalsk?

Er det mennesker som lever på en måte jeg ikke liker og som jeg derfor tar avstand fra og behandler dårlig? Er det mennesker som jeg «skyr unna» når jeg møter dem fordi jeg ikke liker dem? Er det mennesker jeg ikke synes er «gode nok» til å omgåes med eller bry meg om? Er det mennesker jeg behandler som spedalske?

Jeg har måtte gå gjennom eget levd liv igjen. Det er en ting å si hva man tror man mener, det er noe annet å ta ett grundig ettersyn og se på hvordan man egentlig har levd og hva man egentlig har sagt, tenkt og ment de siste måneder og år. Og… det er noen ting ift enkelte mennesker jeg må ta tak i. Jeg har ikke «kastet dem ut» av livet mitt, men jeg har ikke behandlet dem med den nestekjærlighet, barmhjertighet og medlidenhet jeg skulle ha gjort. Jeg har holdt fast på urett som er gjort og har derfor vært utålmodig og lite overbærende, jeg har vært ufølsom mot noen og derfor for kvass og hard. Det trengs noen justeringer både i hjerte, tanker og levd liv.

Så det andre spørsmålet jeg har gått med: Er det noen du behandler som spedalske?