Under åpen himmel

Først, dagens kalendergave er ett par heklede, fargerike og tykke grytekluter. Du finner siden med bilde og påmeldingsskjema HER. Husk, eneste du må gjøre for å delta i trekning er å fylle ut og sende inn skjema før kl. 24.00.

Jeg har for vane å sitte ganske ofte og kikke på stjernene, så også i går kveld (ehh, i natt). Noen ganger når jeg sitter slik og kikker så føler jeg meg veldig liten. Hva er vel jeg i forhold til alt det store og mektige som jeg sitter der og kikker ut i? Jeg føler at jeg er ikke en prikk en gang i det store bildet… Den mindreverdighetsfølelsen har egentlig ikke noe med stjernehimmelen og universets storhet å gjøre, den er forankret i mitt eget hjerte og hvordan jeg der og da opplever meg selv. Når jeg er på en plass i livet der jeg ikke føler jeg strekker til eller er akseptert, så er stjernene litt frustrerende å kikke på. I de stundene kommer jeg titt og ofte tilbake til hva jeg skrev om i innlegget «den lille stjerna er viktig».

Så er det andre ganger jeg fortsatt føler meg liten, men da som en brikke i det store puslespillet. Jeg er endel av noe større enn meg selv. Jeg er kanskje ikke en av de som virker viktige ut, men hvis ikke jeg fyller min plass så er det noe som mangler, det blir ett hull i det store bildet- for å si det slik. Jeg er kanskje liten, men jeg har en plass å fylle og det at jeg gir mitt beste for å være god mot andre og en god meg, det er viktig.

Så er det jo de gangene man bare blir fanget inn av storheten. Man ser det fantastiske, det majestetiske, og kan ikke annet enn å sitte i stillhet og ta inn det hele. Egentlig så beskriver ikke ordene de gangene, for det er som om hjertet plutselig åpner en glemt dør og inn strømmer opplevelsen av å være del av noe som er mye større enn seg selv, noe som er vakrere enn hverdagen, noe som er mer… rett og slett mer.

Og i går, da kjente jeg på en veldig trygghet da jeg kikket på stjernene, det var som om de lå som et teppe der oppe og pakket inn både jorden og meg i en lysende beskyttelse. Det var ikke helt klar himmel, men noen få tynne skyer lå forsiktig foran stjernene og derfor så det ut som et lyst teppe med istrødde skinnende prikker. Det var som om jeg var både del av storhet og beskyttet av storhet. Jeg var ikke alene, uansett hvor alene jeg satt der på trappa og kikket.

Herre, vår herre, hvor herlig ditt navn er over hele jorden, du som har bredt ut din prakt over himmelen! Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske – at du husker på det, et menneskebarn – at du tar deg av det? (Sal. 8:2, 4-5)