Er det noe som snakkes for lite om i disse gledelige julekostider så er det den terror som foregår i mange hjem. Barn og voksne som opplever mishandling, overgrep og neglisjering er ikke koselig nok å snakke om, men vi må. Det er tusener av barn og voksne som gruer seg til jul (ikke alltid bare fordi det er terror i hjemmet, men for mange er dette hovedårsaken).
Hva gjør vi som medmennesker? Er vi egentlig åpne for de signaler vi ser? Vil vi egentlig ta inn over oss at dette er virkeligheten?
Vi kan snakke om- og gi hjelp- når det angår terror i verden, når det gjelder andre land og andre mennesker, og det er bra. Men hva med når det gjelder naboen? Klassekameraten til noen av barna? Familiemedlemmer? Menighetsfeller? Når det gjelder mennesker som er nærme oss nok til at vi bryr oss om dem på mer enn en medmenneskelig måte? Gjør vi noe da? Eller lukker vi øynene, holder for ørene og laller i vei så høyt vi kan fordi vi ikke ønsker dette vonde, såre, ubegripelige, vanskelige og riv-ruskende-gale inn i våre liv og hverdager (og spesielt ikke nå når alt skal være glede, fred og lykke).
Som kristne har vi faktisk et spesielt ansvar for å stille opp for, snakke om og hjelpe de svake, de utstøtte, de som opplever overgrep, terror, fattigdom og annet. Vil vi være vårt ansvar bevisst eller vil vi glemme det og konsentrere oss om å leve «lykkelig i disse juletider»?
Nei, dette er fasten jeg har valgt:
å løse urettferdige lenker,
sprenge båndene i åket,
sette undertrykte fri
og bryte hvert åk i stykker,å dele ditt brød med sultne
og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus.
Du skal se til den nakne og kle ham,
du skal ikke snu ryggen til dine egne.Da skal lyset bryte fram for deg som morgenrøden,
brått skal helbredelsen komme.
Din rettferd skal gå foran deg
og Herrens herlighet følge etter deg.~ Jesaja 58,6-8
Dagens kalendergave og oppfordring finner du HER
med Gud i hverdagen 
Din tur til å dele :)