På vei over heia i dag oppdaget jeg fort at den nye asfalten som var lagt sensommers allerede holder på å sprekke opp, og jeg skal ærlig innrømme at jeg ble en smule frustrert over at de bare lapper på skadene. Det er alltid sprekker i asfalten på den strekningen og det sier seg at det har å gjøre med hva som ligger under. Og det er derfor jeg rister på hodet og lurer på hvorfor fortsetter de bare å skrape asfalten og legge nytt i stede for å gå litt dypere til verks? Kunne de heller ikke gjort det ordentlig? Gravd litt dypere og lagt på noen ticentimetere mer med fyll før topplag og asfalt ble lagt? Hvorfor bare flikke på fasaden når det egentlige problemet ikke gjøres noe med?
Og jeg sukket til Gud at jeg er litt slik jeg også… det er så lett å flikke på fasaden og overse det egentlige problemet som ligger dypere. Det gjelder både i meg og i mennesker rundt meg… Ser jeg bare sprekkene i fasaden og pynter på dem eller forstår jeg at sprekkene kommer av at noe under trenger å ordnes opp i og fikses? Som når guttungen kommer hjem fra skolen og er grinete og sint, ser jeg bare utbruddene eller tenker jeg at nå har det skjedd noe som har såret deg på innsiden?
Noen ganger må vi grave litt dypere for å finne og kunne ta tak i de egentlige problemene, spørsmålet er om vi er villige til både å se dette, erkjenne det og gjøre noe med det…
***
Dagens kalenderluke og utfordring finner du HER
med Gud i hverdagen 
Din tur til å dele :)