Å velge Guds vei og vilje

Egentlig skulle kanskje innlegget blitt kalt «Jeg tar pointet Gud!!!»? Det er hvertfall hva jeg har tenkt etter at jeg har tenkt (!) på bibelverset jeg slo opp på i går. Men først: I går ettermiddag gikk jeg og tenkte på noen vers som vi finner i Titus 2, og selv om jeg ikke er helt blant den eldre garde enda (hvis ikke du spør noen småbarn da) så var det vers skrevet til de eldre kvinnene jeg gikk og funderte over. Her er de:

På samme måte skal eldre kvinner oppføre seg slik det sømmer seg for de hellige. De skal ikke fare med sladder eller være avhengige av mye vin, men være gode eksempler, så de kan lære de unge kvinnene å elske mann og barn,leve forstandig og rent, ta ansvar for hjemmet og underordne seg sine menn, slik at Guds ord ikke blir spottet. (Tit. 2:3-5)

Siden de siste uker og måneder har vært mer travle enn denne kroppen liker, så var det ikke uventet at gårsdagen ikke var av de helt gode. Når kroppen er sliten så blir også de såre følelsene dypere og det som ikke er greit blir verre, og slik var jeg i går. Jeg kjente godt at det raste en kamp inni meg, kampen mellom det nye mennesket (meg i Jesus) og det gamle mennesket.

Hvor lett det er å la de negative tankene få fortsette å rote rundt og spre sinne, bitterhet og mismot, og hvor lett å rettferdiggjøre de såre følelsene som sier at det er dem det er noe galt med, det er jo de som tråkket meg på tærne. Men jeg vet at dette ikke er den fulle og hele sannheten… og det er derfor kampen raser inni meg når slike dager og stunder kommer. Det kan være forståelig, menneskelig sett, at jeg reagerer og føler som jeg gjør, men er det rett innfor Gud? Kan jeg stå fremfor Gud å si med hånden på hjertet at jeg har rett til å tenke som jeg gjør? Jeg har rett til å handle på følelsene og tankene? Jeg kan ikke… og derfor kjemper jeg mot hva jeg tenker, derfor ber jeg om legedom for sårene og styrke til å velge og leve rett. Det er ikke galt at jeg føler meg såret og frustrert, men hvordan jeg tenker om det og deretter handler, det kan være galt. Lever jeg utfra følelsene- og ikke Guds vei og vilje- kan veldig mye bli veldig galt (og rart).

Versene jeg nevnte sier at de eldre kvinnene skal oppføre seg som det sømmer seg de hellige, de skal være forbilder, de skal veilede og hjelpe de som kommer bak og de skal gjøre det slik at Guds ord ikke blir spottet. Fikk du med deg den? Hvis vi ikke lever omvendelsen verdig gjør vi at Gud og hans ord blir vanæret, blir spottet… og det er et dypt alvor over det som vi kanskje ofte velger å overse.

Jeg tror ikke at vi kan klare dette i oss selv, vi er avhengige av Guds hjelp for å leve liv som ærer ham og som gjør at hans rike kan utbre seg både i oss og gjennom oss. Men vi må ønske å leve hellige og gudsfryktige liv, vi må innrette vårt sinn, våre liv og vår hverdag deretter. Hvis vi er doble av oss- sier en ting og lever noe helt annet- så er det ikke bare oss selv det dårlige ryktet kommer tilbake på, men også på den Gud vi sier vi tilhører og følger. Vi har alle hørt uttrykket (og kanskje brukt det selv): Og jeg som trodde han/hun var kristen??? Og jeg ønsker ikke at måten jeg tenker, handler og lever på skal sette Guds navn og rykte i et dårlig lys, jeg ønsker å leve et liv som ærer Ham og som trekker mennesker nærmere Gud. Og da kan jeg ikke leve etter hva jeg i øyeblikkene «føler for»…

I går kveld bestemte jeg meg for å åpne Bibelen og lese det første understrekte verset jeg så. Det øynene mine faller ned på er: «Vik bak meg Satan!» og jeg kan ikke annet enn å smile før jeg leser videre: «Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil»(Mark. 8:33). Og det er da jeg tenker på versene jeg har fundert over tidligere på dagen- om å leve sømmelige og gode liv som ikke bringer vanære over Guds Navn og ord- og det er da jeg tenker at «jeg tar pointet Gud». Jeg vet at hvis jeg lever etter selvrettferdiggjørelse og såre følelser så lever jeg etter det som det gamle mennesket i meg vil, ikke hva den nye skapningen i meg er ment å være. Det verset ble hva som brøt igjennom og avsluttet den kampen som raste i meg. Jeg hadde jo allerede bestemt meg for at jeg ville ikke handle etter følelser og tanker, men dette ordet slo til alt det teite jeg tenkte og følte slik at det falt dødt til bakken. Gjennom det ordet ble min bestemmelse fastere og også, Guds kraft fulgte med og ødela den fellen fienden hadde satt opp for meg i mine følelser og mitt sinn.

Vi må aldri glemme at vi lever i glasshus, andre vil følge med på hvordan vi reagerer og handler på hva som kastes mot oss av stormer og utfordringer. Enten vil våre liv dra mennesker nærmere Gud eller så vil de føre dem på større avstand. Takk Gud at vi ikke trenger streve og klare alt i egen kraft og av eget kløkt, men Han er med oss og vil være vårt alt i alle ting når vi velger og følger Hans vei og vilje.

Gud må du vokse i mitt liv og jeg avta, må du, ditt navn og ord bli æret- og ikke spottet- gjennom hvordan jeg lever og snakker. Hjelp meg Gud. Amen