Fraser kristne bør revurdere bruken av (2)

Før jeg starter er det kanskje viktig å si at jeg stiller ikke spørsmålstegn med om Gud er god. Hva jeg derimot setter fingeren på er hvordan vi bruker uttrykket. For: Det er ikke uvanlig at «Gud er god» brukes ganske ensidig og kun når man er fornøyd med hvordan livet er, la meg gi noen eksempler på hva jeg mener:

Du har et vennepar som fikk en liten baby for ett par uker siden og endelig skal du på besøk og se det lille nurket. Dere sitter der og snakker om at alt har gått fint, babyen er frisk og det blir faktisk litt soving på de voksne også. Gud er god, kommer det fra smilende foreldre og beundrende venner.

Du var så forsiktig som du kunne og var påpasselig, men ut av det blå kom det plutselig en bil i full fart og treffer deg i siden. Sammenstøtet er kraftig og selv om bilen har fått en skikkelig smell og må byttes ut, så går du utrolig nok fra det bare med sjokket og ingen fysiske skader. Gud er virkelig god!

Du har akkurat kommet inn døra til bibelgruppa og står og tømmer deg en kopp kaffe når en av de andre kommer inn. Du ser på det store gliset og det særdeles fornøyde uttrykket at noen har skjedd, og spør hva. Du trenger ikke bli ferdig med spørsmålet før det fosser: Kom å se! Jeg har kjøpt ny bil! Helt ny! Den er så bra altså! Gud er god!

Disse situasjonene er av et slikt slag at de kan skje de fleste av oss, og de fleste av oss vil bruke uttrykket Gud er god om vi opplever dette, og det er ikke noe galt med det. Det er viktig å være takknemlig til «alle gode gavers giver» (Jak. 1:17). Men la oss nå snu litt på det.

Du har gledet deg til å besøke venneparet ditt og se den nye babyen. Når du sitter der er stemningen litt amper og tung. Foreldrene ser så slitne ut og du er ganske ordløs når du hører de fortelle om at barnet er sykt, krever operasjoner og at de vet ikke hvor mange år de får ha den lille skatten. Gud er god?

Du sitter fast inni bilen etter at du ble kjørt inn i fra siden. Beina sitter klemt, døra er trøkket inn og du venter på brannvesen og sykebil. Noen timer senere kommer legen: Alvorlige bruddskader, operasjon nødvendig, opptrening nødvendig, du kan ikke fortsette å trene på høyt nivå, må muligens finne annen jobb. Gud er god?

Du står og tømmer kaffe i koppen og venter på at de andre i bibelgruppa skal komme. Døra går opp og en slukøret venn kommer inn mens han sukker tungt: Jeg er så lei av den bilen. Det er ikke mer enn to måneder siden den var på verksted og det gikk godt over titusen, og nå har den søren meg brutt sammen igjen… jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Gud er god?

Uten at vi tenker over det så knytter vi ofte uttrykket Gud er god opp mot at det skjer noe bra i livet vårt. Enten at vi lykkes, eller at noe positivt skjer eller at det rett og slett bare er gode dager. Positive opplevelser og gode følelser får oss til å si høyt og tydelig: Gud er god! Men hva med når livet absolutt ikke er som vi tenkte, er ikke Gud god da eller? Eller kanskje han bare er litt mindre god?

Ingen av oss vil si høyt at Gud er mindre god på våre dårlige dager og i de mørke stundene, men det er flere som tenker slike tanker når mye vondt skjer. Og jeg som trodde Gud var god… Vi tar et uforanderlig karaktertrekk ved Gud, hans godhet, og enten omfavner den eller stiller spørsmålstegn ved den utfra hvordan vi opplever vårt liv, og det blir feil. Sannheten er at Gud er god, alltid. Gud kan ikke forandre seg, han er den samme hvert år, hver dag, hvert minutt, han er alltid god.

Om livet ditt er på et bra sted nå eller om du er i en dyp, mørk gjørmedal og vet ikke ut eller inn, Gud ER god. Om du er frisk eller syk, Gud er god. Om du har nok penger eller er i manko, Gud er god. Om du får jobben eller ikke, Gud er god. Om du opplever aksept og fellesskap eller baktalelse og utstøting, Gud er god. Om du er singel, forlovet, eller gift, Gud er god. Guds godhet har ingenting med hvordan våre liv er eller utvikler seg, Gud er alltid god. Om vi føler det slik eller ikke.

Vi mennesker lar oss i alt for stor grad styre av følelser og personlig opplevelse av ting, men i forhold til vår tro kan dette være en stor fallgruve. Hvis vi bare er takknemlige til Gud når ting er godt, så har vi et forkjært bilde av hvem Gud er (og vi viser et ganske ensidig bilde av Gud til andre). Gud er ikke den som skal sørge for at vår liv er problemfrie, godtfølende og alltid voksende i fremgang og glede. Gud er Gud, himmelens og jordens skaper. Vår frelser og forløser. Vår hyrde og vårt lys. Vår rettferdiggjører og vår helliggjører. Vår trøster og vår styrke. Gud er Gud og han forandrer seg ikke, selv om våre følelser og oppfatninger gjør.

Gud er god, alltid! Hvis vi minner oss selv- og andre- på dette faktum ofte, så vil vi hjelpe oss selv på mange områder. Tvil vil ikke vinne så fort rom i våre tanker. Mismot vil ikke finne så fort feste. Bekymring vil raskere måtte forlate rommet. Gleden får en mye bedre grobunn i vårt hjerte. Takknemlighet vil oftere flyte over våre lepper. Tillit vil bli en litt enklere sak. Det vil bli mer naturlig å vise omsorg og godhet overfor andre.

Ved å alltid løfte frem Guds godhet så vil vi begynne å skifte fokus fra hva Gud kan gjøre for oss til hvem han er for oss og vi vil bli bedre grunnfestet i Kristus fordi vi løfter frem sannheten om at Gud er god uansett hva jeg opplever og føler.

Takk Herren, for han er god, evig varer hans miskunn! (1. Krøn. 16:34)