Hytta eller menigheten?

Det var en som postet noen vers fra Haggai på fb her om dagen og lurte på hva tanker andre hadde om versene, min første tanke var: Er hytta viktigere enn å delta i menighetens arbeid? Og for mange er den blitt det disse dager. La oss begynne med versene:

I det andre regjeringsåret til kong Dareios, på den første dagen i den sjette måneden, kom Herrens ord gjennom profeten Haggai til stattholderen i Juda, Serubabel, sønn av Sjealtiel, og til øverstepresten Josva, sønn av Jehosadak: 2 Så sier Herren over hærskarene: Dette folket sier: «Tiden er ikke kommet, tiden for å bygge Herrens hus.» 3 Da kom Herrens ord gjennom profeten Haggai:

4 Er det tid for dere
til å bo i bordkledde hus
så lenge dette huset ligger i ruiner?

5 Men nå sier Herren over hærskarene:
Gi akt på deres veier!

6 Dere sår mye, men høster lite,
spiser, men blir ikke mette,
drikker, men slukker ikke tørsten,
kler dere, men blir ikke varme.
Og leiekaren får sin lønn
i en hullete pung.

7 Så sier Herren over hærskarene:
Gi akt på deres veier!

8 Dra opp i fjellet og hent tømmer!
Bygg huset, så vil jeg ha glede i det
og bli æret, sier Herren.

9 Dere venter mye, men se, det blir lite.
Dere får avlingen i hus, men jeg blåser den bort.
Hvorfor? sier Herren over hærskarene.
Fordi mitt hus ligger i ruiner
mens dere har det travelt med deres egne hus.

10 Derfor holder himmelen duggen tilbake,
og jorden holder grøden tilbake.
(Haggai 1:1-10)

Vi leser her om folk som er blitt så opptatte av egne liv at de forsømmer arbeidet for- og fellesskapet med- Herren. De er opptatte av å bygge sitt eget rike større, flottere og bedre, mens Herrens hus ligger tomt og forfaller. Og dessverre, dette er tilfelle i mange menigheter rundt forbi også. Det er ikke like enkelt lenger å få folk til å delta fast i aktiviteter og hvertfall ikke aktiviteter som er plassert til helgene. Helgene er hellige, for de er familietid og for at vi skal gjøre hva vi liker. Familien er blitt en «hellig ku» i kristne sammenhenger, men det må vi ikke si høyt. Det er IKKE galt å prioritere familien, men det skal ikke gå på bekostning av arbeidet for Herren og hans rike.

De siste tiårene har velstanden vokst frem i vårt land, og vi har ikke husket ordene som Gud klart og tydelig sa til Israelittene da de skulle inn i det lovede land:

Vokt deg så du ikke glemmer Herren din Gud og forsømmer å holde budene, lovene og forskriftene hans som jeg pålegger deg i dag. Når du spiser og blir mett, når du bygger fine hus og bosetter deg i dem, når ditt storfe og småfe øker i tall, når du får mengder av gull og sølv og hele din eiendom vokser, vokt deg da så du ikke blir hovmodig og glemmer Herren din Gud, han som førte deg ut av Egypt, ut av slavehuset. (5. Mos. 8:11-14)

Vi har latt oss fange inn av rikdommen og vi lar den styre oss på flere områder enn vi er klar over. Hva vi ikke tenker over er at det bunner i at våre hjerter ikke er så overgitt Herren som vi tror de er. Vi står oss selv nærmere enn vi er klar over. Det er ikke galt å eie mye, og det er heller ikke galt å gjøre ting man liker, men vi må også være klar over at det finnes viktigere ting i livet som må prioriteres høyere.

Den begrunnelsen mange bruker for å stadig handle seg nytt, reise på hytta annenhver helg og ta flere (eller en lang og dyr) ferieturer i året er: «Vi fortjener det». Og vi ser ikke at gjemt bak det uttrykket ligger egoisme, stolthet og likegyldighet overfor Gud og andre mennesker.

La meg presisere, enkelte av de som bruker mye tid på hytta, er gode mennesker som gjør mye for andre, men det er et dilemma at det blir vanskeligere og vanskeligere å få mennesker til å delta fordi: «Vi skal på hytta». Og dette er ikke et problem bare i kristenlandskapet, det er noe som merkes av de som driver dugnad og arbeid i andre sammenhenger også- det er vanskeligere å få folk til å stille opp nå enn tidligere. Folk vil ikke forplikte seg, de vil ha frihet til å gjøre som det passer dem.

La oss gå litt mer systematisk gjennom endel av de punktene som kommer frem i teksten fra Haggai.

Vers 2 forteller at folket sier at tiden for å bygge Herrens hus er ikke her. I dag er det mange som ikke ‘kjenner for’ å bruke så mye tid på ting som har med Gud og menighet å gjøre, for det skjer jo lite, det er ikke vekkelse, det er ikke store ting som skjer og derfor er det heller ikke tiden for å investere mye i Herrens hus og rike. Nå er tiden for at jeg skal ivareta mine, at vi skal ha det godt, at vårt liv skal leves på en måte som gjør oss glade, som lar oss utvikle oss og som passer meg/oss. Men Gud er tydelig på at det er feil rekkefølge, ingen steder i Bibelen finner vi påbud om å bygge eget rike før Herrens, det er mennesketanker. Gud sier alltid at vi skal ha Ham først, at vi skal søke hans rike og hans rettferdighet først og at arbeidet med hans hus og rike skal komme før vårt eget.

Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg. (Matt. 6:33)

I teksten fra Haggai så ser vi noen interessante sammenhenger som vi burde ta inn over oss i dag også. Det står at de får lite igjen for alt arbeidet de legger ned. Vers 6 sier: Dere sår mye, men høster lite, spiser, men blir ikke mette, drikker, men slukker ikke tørsten, kler dere, men blir ikke varme. Og leiekaren får sin lønn i en hullete pung. Før vi går inn på dette så la meg påpeke en ting. På Haggai sin tid var det snakk om et fysisk Herrens hus, i dag når vi snakker om Herrens hus er det ikke bare den fysiske menigheten vi i snakker om, men også menigheten som samlingen av alle Guds barn. Vi går til kirken/menigheten, men vi ER kirken/menigheten. Hva Gud fortalte folket sitt den gang er like aktuelt i dag.  Vi opplever at de som er ivrige i sin tjeneste, ser lite skje i kjølevann av alt arbeid, tårer og bønn de legger ned. Det preikes mer enn noen gang, men i forhold til alt som skjer og prekes, skjer veldig lite. Vi har en menighets-rest som tørster etter det levende vann og som trenger brød som gir dem styrke til å stå gjennom stormer. En del av hva som forkynnes har ikke tyngde og kraft i seg til å tilfredsstille menneskers ånd, og mennesker går ut av møter tommere enn de gikk inn. «Gud, er det ikke noe som kan stille den indre tørsten og den indre hungeren min»? Hva som forkynnes er ikke hva de søkende, de hungrende, de tørste og fortvilte troende trenger, men de som vil ha klapp på skuldra og høre at Gud er kjærlighet og nåden dekker alt, de får sitt.

Samtidig er det et annet aspekt av dette som er viktig å trekke fram, vi ser ikke at mennesker blir frelst, gjenopprettet, helbredet, satt fri og annet i en slik målestokk som aktivitetsnivået skulle tilsi. Den frukt og den høst vi venter oss, kommer i mye mindre mål enn hva vi kunne forvente. Hva vi sår, bringer lite tilbake. Starten på vers 9 sier det slik: Dere venter mye, men se, det blir lite. Et annet viktig poeng kommer i den påfølgende linjen:  Dere får avlingen i hus, men jeg blåser den bort. Å si at vi klarer å ivareta de som er blitt frelst de siste årene/tiårene vil være veldig feil. Mange av de som er kommet inn menighetenes dører og blitt frelst, er dessverre også forsvunnet ut igjen og troen er tapt. Vi kan prøve å fraskrive oss ansvaret for dette, men sannheten er at vi er alle skyld i at det er slik. Hvordan vi lever vil enten føre mennesker nærmere Gud eller bort fra Gud, og når menigheter er fylt med baksnakking, grupperinger, herskertyper, likegyldighet og annet- da kan vi ikke forvente at mennesker blir værendes og vokser i tro og kunnskap om Herren. Når vi er mer opptatt av vårt, vår rett og våre meninger om mennesker, temaer og ting, så driver vi mennesker bort fra både menighet og Gud. Det er dessverre ikke få som har forlatt menigheter med ordene om at det er mye hykleri der, at de ikke blir inkludert og at de er bare gode nok når de kan bidra. Og vi forventer en rik høst?

Er dere da reist opp med Kristus, så søk det som er der oppe, hvor Kristus sitter ved Guds høyre hånd. La sinnet være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden. (Kol. 3:1-2)

Gud er veldig tydelig med folket sitt- og oss- når han to ganger sier: «Gi akt på deres veier!». At det nevnes to ganger på så kort tid, vers 5 og 7, betyr at vi virkelig skal bite oss merke i det, ta det til oss og gjøre som ordet sier. Hvis vi lever slik Guds Ord sier vi skal, så vil menigheten oppleve at Guds kraft går ut til mirakler, helbredelser, frelse, gjenopprettelse, legedom og annet. Vi vil oppleve at Herrens folk er et folk fylt med glede og fred, som er frimodige og modige, som er barmhjertige og inkluderende, som kjemper for frihet og sannhet og som elsker å se Gud løftet fram og æret. Hvis vi ikke ser dette, så er det ikke Gud det er noe galt med, det er oss. Det er våre hjerter, våre liv, våre prioriteringer vi må vurdere- og vi må vurdere dem opp mot Guds Ord og under Åndens formaning, påpeking og lys. Når Gud bringer frem slike ord så er det fordi han elsker oss og vil gi oss en mulighet til å vende om fra våre egne veier. Vi har vært opptatt av vårt eget, nå er det på tide at vi våkner opp, vender om, søker tilgivelse og begynner å bygge Guds rike i stede for vårt eget.

Dere skal heller oppmuntre hverandre hver dag, så lenge det heter «i dag», så ingen av dere skal la seg bedra av synden og bli forherdet. Vi har jo del i Kristus, så sant vi helt til det siste holder fast på det grunnlaget vi hadde i begynnelsen. (Heb. 3:13-14)

Grunnen til at det skjer lite i livet til mange kristne og i menigheter rundt om i vårt langstrakte land er veldig enkelt, den er den samme som hva Gud sa til folket sitt gjennom profeten Haggai: Fordi mitt hus ligger i ruiner mens dere har det travelt med deres egne hus. (siste del vers 9). Hvis vi er mer opptatte av oss selv og hva som angår oss og våre, kan vi ikke forvente at menigheten vokser, blir større, får mer kjærlighet og barmhjertighet og virker mer i Guds kraft og styrke. Gud velsigner sitt verk, ikke vårt.

Hvis dere frykter Herren, tjener ham og lytter til hans røst, og hvis dere ikke setter dere opp mot hans ord, men følger Herren deres Gud, både dere og kongen som hersker over dere, skal det gå godt. Men hvis dere ikke vil lytte til Herrens røst og setter dere opp mot hans ord, skal Herrens hånd ramme dere slik den rammet fedrene deres. (1. Sam. 12:14-15)

Men hva skal vi gjøre når vi hører slike ord? Hvor kan vi vende oss? Vers 8 i Haggai 1 gir oss et svar på det: Dra opp i fjellet og hent tømmer! Bygg huset, så vil jeg ha glede i det og bli æret, sier Herren. Gud sier at nå får dere stoppe med hva dere holder på med og begynne å gjøre hva dere er kalt til. Dere er kalt til å bygge mitt hus først, ikke deres eget, så forlat hva du holder på med og begynn å bygge mitt hus. Verset har ett punkt jeg finner ekstra interessant i denne sammenhengen. Det er at de blir bedt om å dra opp i fjellet og hente tømmer der. De skal ikke bruke hva de allerede har, de skal dra og hente nytt. Dette tar tankene til at vi har lett for å bruke hva vi har av ressurser, talenter og gaver, uten å bruke tid på å søke Herren lenge nok først. Vi skal bruke hva Gud har utrustet oss med, men det er ikke det viktigste. Det viktigste er at vi trekker oss avsides og bruker tid i bønn og fellesskap med Gud. Vi må selv hente hva vi skal bruke til å bygge Guds rike med og vi må hente det hos Gud selv. Jesus trakk seg ofte tilbake, han gikk avsides oppi fjellene for å være sammen med far. Disiplene fikk etter opprykkelsen beskjed om å holde seg i ro til de ble fylt med kraft ovenfra. Vi må huske at uansett hvor talentfulle vi er, så er det nytteløst i Guds rikes sammenheng hvis det ikke er salvet, velsignet og fylt med kraft fra Gud selv- og dette kan vi bare oppnå hvis vi går avsides og bruker tid med Gud. Bruker vi hva vi har, uten at det er salvet av Herren selv, så vil vi bygge vår versjon av hvordan en menighet bør være. Vi må hente mat, kraft, visdom, ledelse, kreativitet, gjennomslagskraft, barmhjertighet og alt annet vi trenger hos Herren først, så kan vi sette i gang med arbeidet.

Hvis Herren ikke bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves. Hvis Herren ikke vokter byen, våker vaktmannen forgjeves.
Forgjeves står dere tidlig opp og setter dere sent ned og spiser brødet dere har slitt for. Det samme gir han sine venner mens de sover. (Sal. 127.1-2)

Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren over hærskarene. (Sak. 4:6)

Gud sier at lite skjer og vi får lite fordi vi er for opptatte med oss selv og vårt, men hvis vi vil vende om og begynne å bygge hans hus i stedet for vårt eget, så vil tørketiden ta slutt og en velsignelse større enn man kan forestille seg vil komme inn. Og er det en helhjerta omvendelse som skjer, så vil velsignelsen ikke la vente på seg, det blir en endring allerede fra den dag man bestemmer seg og begynner å søke Gud og hans rettferdighet først.

Gi akt på det som skjer fra og med i dag, fra den tjuefjerde dagen i den niende måneden, fra den dagen da grunnsteinen til Herrens tempel ble lagt. Gi akt på dette! Ligger såkornet ennå i kornkummen, står vinstokken og fikentreet, granatepletreet og oliventreet fremdeles uten frukt? Fra og med i dag vil jeg velsigne. (Hag. 2:18-19)

Din tur til å dele :)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: