Kjære motvillige vitne

Til deg som ikke føler for å fortelle andre om Gud og Jesus og sånn, jeg har en overraskende nyhet til deg! Visste du at en av de mye omtalte personene i Bibelen følte akkurat det samme? Han hadde ikke lyst å fortelle om Gud til de han fikk beskjed om, for de fortjente ikke å oppleve Guds nåde, mente han. Så la oss ta en tur sammen, gjennom det morsomme, det alvorlige og det overnaturlige. Personen jeg tenker på er selvsagt vår høyt elskede hval-mage-fyll, Jona.

Siden Jona er en profet er han en av de som på den tiden hørte Gud tale, og er du en kristen i dag, så kan du også høre Gud tale. Hva Jona fikk høre, likte han derimot ikke. Han fikk beskjed om å reise til Ninive og forkynne Guds dom over folket. Siden Jona har en viss erfaring med Gud og hans nåde og barmhjertighet, så vet han at det er en stor sjanse for at Gud vil tilgi de grusomme menneskene som bor der, og det er han ikke interessert i å oppleve, så han flykter stikk motsatt vei han.

Og vi er selvsagt ikke så mye bedre enn det Jona var, er vi? Tenk på de menneskene Gud har sagt at du skal fortelle om Jesus til? Noen av dem synes du ikke fortjener å bli tilgitt og oppleve Guds nåde og velsignelse, gjør du vel? Egentlig kan de bare ha det så godt når de har rotet seg opp i så mye rart og har vært så fæle som de var, men likevel har Gud sagt til deg at du skal fortelle dem om Jesus; om rettferdighet, dom og frelse. Og det har du seriøst ikke lyst til, for tenk om de faktisk hører på hva du sier og de velger å bøye kne og akseptere Jesus som frelser, nei skrekk og gru!

Jona får seg plass på ei skute som skal akkurat der han vil, lengst bort fra det kall Gud har lagt på ham, men reisen blir ikke slik han har forventet. En grusom storm kommer og det er på livet løs for alle ombord. Mens alle de som tror på andre guder roper til dem om hjelp, ligger Jona under dekk og tar seg en lur. For som du sikkert vet: Den som sover, ber ikke.

Du vet at Gud har sagt til deg at det er noen du skal gå til og fortelle om ham, men du har valgt å overhøre denne beskjeden og du holder deg langt borte fra dem det gjelder. Kanskje opplever du også at det stormer i livet ditt? At plutselig så ble ting så vanskelig og tungt, plutselig kom så mange utfordringer inn og det kjennes ut som om du er i en storm som vil knekke deg. Det du ikke er klar over, er at det er mennesker du tror ikke kjenner til Gud, som i dette øyeblikket roper til Herren om et tegn på at Han finnes, at Han elsker dem og at det er håp for dem også. De som ikke kjenner Gud, ber, mens du som kjenner Gud har gjort som Jona, lagt deg til å sove. For du vet at om du ber til Gud så vil han bare si det samme, gå til de jeg sa du skulle- og det vil du jo ikke høre, vil du vel? Det er greit å komme til Gud med navnene på de du ber for og til nøds en kjapp liste over krisesituasjoner, men ordentlig bønn, det holder du deg borte fra, for du vet det vil føre deg dit du ikke vil.

Kapteinen kommer ned under dekk og får rista liv i Jona og sier: Hva er galt med deg? Alt går helt på trynet! Vi holder på å gå under og her ligger du og snorker? Få beina fatt og be til den gud du tror på, så kanskje han kan hjelpe oss! (ok, det er litt fritt fortalt altså). De andre mennene på skuta kaster lodd og de finner ut at det er Jona som er skyld i stormen, og når de finner ut at Jona har flyktet fra Herren så blir de grepet av frykt. De vet ikke helt hva de skal gjøre og de spør Jona om dette. Det forunderlige svaret til Jona er: «Løft meg opp og kast meg i havet, så vil det slutte å rase. For jeg vet at det er min skyld at den sterke stormen har rammet oss». (Jona 1:12). Det er vel første gang vi ser en erkjennelse fra Jona sin side om at hans ulydighet har skapt vansker for andre, og han vet selv at han har ansvar for å ordne opp i de problemer han har ført over andre. Samtidig som Jona vet at han er skyld i det hele, så sliter han veldig med å gjøre det riktige. Ja han har så store vansker med det at han sier at mannskapet må hjelpe han med det (dere må kaste meg over).

Det ligger et alvor her som vi ikke skal gå for fort forbi og det er at slik Jona sin ulydighet førte vanskeligheter inn over andre, så vil vår ulydighet mot Gud ikke gjøre det vanskelig bare for oss, men også for de vi har nærmest. Det var ikke bare Jona som havnet i stormen, men også de andre rundt ham. Det er ikke bare du som opplever storm og vanskeligheter pga din ulydighet, men også de rundt deg. Og det liker vi ikke å tenke på, vi liker ikke å innrømme at vår ulydighet mot Gud påvirker også andre, men slik er det. Og vi står på valg akkurat slik Jona gjorde: Skal vi fortsette i ulydighet og opprør mot Herren eller skal vi bøye oss og innrømme vår skyld og vårt ansvar? Jona valgte det siste, men han hadde heller ikke den vilje og kraft i seg som han trengte for å gjennomføre hva han visste var riktig, så han ber andre om hjelp. Og her er ofte vi også, vi kommer til det punkt at vi vet det nytter ikke å rømme fra Gud mer og vi bøyer oss under hans mektige hånd, men samtidig så har vi ikke i oss hva vi trenger for å gå videre. Som Jona trengte hjelp av andre, så trenger vi menigheten, vi trenger våre brødre og søstre i Herren som kan styrke, oppmuntre og hjelpe oss. Alene kan det være for vanskelig å klare, men er man del av et fellesskap så har man andre som kan hjelpe en videre.

Gud sender nå en stor fisk som sluker Jona og der er han i tre dager og netter. Det er tydelig at Jona fortsatt ikke helhjerta har bøyd seg under Gud enda, for hadde han det ville han ikke vært i fiskens mage så lenge. Der i mørket kommer Jona endelig til konklusjonen at: «Men jeg vil ofre til deg med takkesang. Det jeg har lovet, vil jeg holde. Frelsen kommer fra Herren». (Jona 2:10). Det er når Jona har sagt disse ting at Gud snakker til fisken som deretter spyr Jona opp på tørt land.

Seriøst, kan du tenke deg størrelsen på den fisken? For en diger munn den må ha hatt for å svelge Jona! Og for en magesekk den må ha hatt for å kunne romme en voksen mann! Og stakkars Jona da, den stanken! Tenk på magesyre, fisker og annet halvt oppløste greier som må flyte rundt han der. Yaikes. Og det må virkelig ha vært mørkt, trangt og jeg vet ikke om det er kaldt eller veldig varmt, men ubehagelig og klamt er det ingen tvil om at det er. Men det er i den gørra at Jona virkelig bøyer seg for Gud og hans vilje, og kanskje må vi også gjennom en lignendes periode. Vi kan motvillig ha innrømmet at vi var på feil vei, men så lar Gud oss gå igjennom en litt tyngre periode slik at vi på ny kommer til erkjennelsen at han er høyt opphøyet, verdt all lov og pris og hans ord er vårt å følge. Jeg har nok en smule livlig fantasi, for ikke bare ser jeg for meg den stakkrs mannen stappet inn i en magesekk, men seriøst, hvordan tror du det ser ut at en fisk spyr en voksen mann ut av magen og opp på tørt land? Og hvordan tror du Jona så ut da han satt der midt i den gørrete spyhaugen?

Gud kommer til Jona for andre gang og forteller at han skal gå til Ninive og han skal rope ut det budskap Herren gir ham. Og dette gjør Jona, selv om han faktisk ikke er veldig glad og opprømt over oppdraget. Han er mer motvillig enn villig, men han gjør hva Gud sier. Han går en dagsreise inn i byen og begynner å rope ut hva Gud sa han skulle: Førti dager igjen, så blir Ninive ødelagt! Han fortsetter vandringen gjennom byen og roper nå og da ut hva han fikk beskjed om. Siden vi vet han er mer motvillig enn villig ser jeg ikke for meg den store entusiasmen i stemmen hans, mer en halvt oppgitt stemme. Det forunderlige er: Jona roper bare ut det budskap han fikk, han følger ikke med på om folket virkelig tar til seg ordene og gjør noe med dem. Han bare trasker i vei og roper nå og da ut hva han skal og når han er gått igjennom byen så finner han seg en plass i utkanten, slår seg ned, lager ei løvhytte og venter på hva Herren skal gjøre med byen. Tross alt, han har gjort hva han ble fortalt. Men bak ryggen på Jona skjedde store ting! Folket i Ninive tok til seg ordene Jona delte og de omvendte seg. Fra konge til småfolk, mennesker angret og vendt om fra sine onde veier i håp om at Herren ville tilgi! Jona hadde kanskje delt Herrens ord motvillig og uten glede, men Guds ord virket frem det det var sendt til: Anger og omvendelse.

Helt ærlig, jeg har flere ganger delt Guds ord med mennesker uten den store entusiasmen. Jeg har gjort det fordi jeg visste jeg skulle, men det har ikke vært mye glede over det hele. Det forunderlige er, Gud har fortsatt virket gjennom ordene. Om jeg var uten glede og iver, så virket Guds ord og traff menneskers hjerter.

slik er mitt ord som går ut av min munn: Det vender ikke tomt tilbake til meg, men gjør det jeg vil og fullfører det jeg sender det til. (Jes. 55.11)

Gud er ikke avhengig av min entusiasme, men han vil ha min lydighet.

Da sa Samuel: «Har Herren sin glede i brennoffer og slaktoffer like mye som i lydighet mot Herrens ord? Nei, å adlyde er bedre enn slaktoffer, å lytte er bedre enn fett av værer. (1. Sam. 15.22)

Jona fikk ikke med seg hva som skjedde bak ryggen hans, hvis han hadde, så hadde han ikke gått ut av byen, satt seg ned og ventet på å se hva Gud ville gjøre. Så midt oppi at Jona delte det budskap han skulle, så var han også helt uvitende om at folket faktisk tok til seg Herrens ord og helhjerta omvendte seg. Det folk som Jona syntes ikke fortjente å få en mulighet, bøyde både knær og hjerter for Herren. Og dette burde være en påminnelse til oss om to ting: For det første; siden folket omvendte seg så må Gud på forhånd ha jobbet i hjertene deres. Vi vet aldri hvem sine hjerter Gud har kalt på, hvem Gud har virket på og prøvd å nå. Vi kan tro at mennesker er veldig langt fra Herren, men de kan være så nær at de bare trenger å høre at Jesus elsker dem og så ramler de på knær. Vi skal være veldig forsiktige med å bedømme menneskers hjerteholdning, for vi kjenner den som oftest ikke. For det andre: Om vi ikke synes andre fortjener nåde og tilgivelse, har ingen ting med saken å gjøre. Gud elsker alle, Guds nåde og tilgivelse gjelder alle som vil motta og bare for å minne oss selv på det: Vi er selv i stort behov av Herrens nåde og tilgivelse.

En liten ting til i denne sammenheng; Det er enkelte som ikke deler de ord de får med mennesker fordi de mener at den det gjelder vil ikke ta imot ordene. Dette er mer alvorlig enn vi later som det er, fordi : 1) vi har da satt oss som dommere over andre og har allerede dømt det andre mennesket som hardhjerta og stengt for Herrens ord, 2) Ved å ikke dele de ord Gud sier vi skal, fratar vi dette mennesket muligheten til å omvende seg (og da står vi ansvarlige for dette ovenfor Gud).

Så, kjære motvillige vitne, vil du gå på hva Gud har talt til deg? Vil du gå til de menneskene Gud har sagt du skal og dele det budskap han har gitt deg å dele? Du trenger ikke å være fylt med glede og entusiasme, men du må, tross din motvillighet, være villig. Gå, fordi det er riktig. Gå, fordi Gud har sagt det. Gå, fordi du vil tjene Herren, også når du ikke føler for det. Og husk dette, du skal «bare» dele ordene, Gud er den som skal skape forandring, vekst eller annet. Og hvis du ikke har helt klart for deg hva du skal si, fortvil ikke. Gud vil gi deg ord i rette tid, men noen ganger må du vente helt til du står foran en annen person før ordene kommer til deg.

For Den hellige ånd skal lære dere i samme stund hva som må sies.» (Luk. 12.12)

Det trenger ikke alltid å være den store talen du skal dele til andre. Noen ganger er det bare ei linje, andre ganger litt av ditt vitnesbyrd. Eller kanskje går du forbi noen med tårer på kinnet og kan si: «Jesus elsker deg, han ønsker å hjelpe deg, søk ham og han vil komme nær deg», og så gå videre. Det er ikke alltid så vanskelig som vi vil ha det til, men vi må svelge litt stolthet og vi må velge å gå selv om vi føler det ubehagelig. Når vi velger å gå i lydighet, vil også Gud gi oss kraft og styrke til å klare det.

Legg din vei i Herrens hånd! Stol på ham, så griper han inn. (Sal. 37.5)

Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren over hærskarene.(Sak. 4.6)

Ved å ikke gjøre noe du vet Gud har sagt du skal, vil du holde deg selv borte fra Guds velsignelser og den fred og glede du tidligere kjente. Men velger du å omvende deg og begynne å lyde Herren, vil du oppleve at gleden og freden på ny vil vende tilbake.

Du skal si til folket: Så sier Herren over hærskarene: Vend tilbake til meg, sier Herren over hærskarene, så vil jeg vende tilbake til dere, sier Herren over hærskarene. (Sak. 1.3)

Kanskje er du fortsatt litt motvillig? Men det går an å være et motvillig, men villig, vitne for Herren, bare se på Jona. Og begynner du på veien, vil du oppleve at din holdning og dine følelser til det hele endrer seg litt etter litt. Når du vandrer i lydighet virker Guds Ånd både i deg og gjennom deg, og Gud vil skape i deg en villig ånd.

For det er Gud som er virksom i dere, så dere både vil og gjør det som er etter Guds gode vilje. (Fil. 2.13)