Ser du bønnesvaret ditt?

Noen ganger ser vi ikke skogen for bare trær, og slik er det med bønnesvar også. De er egentlig rett under nesa vår, men vi enser dem ikke fordi de ikke kommer slik vi forventet dem.

Litt bakgrunn før selve historien. I sommer fikk jeg levert 1 kubikk bark, og siden formen var så som så tok det meg fire måneder å få den flyttet dit den skulle. Det ble båret noen pøser (spann) en dag og så trengte jeg alt fra 1 til 3 uker før jeg kunne ta neste tørn. Så selv om haugen på framsiden minsket litt etter litt, tok det veldig lang tid å få den fjernet- og det med hjelp både fra egne og andre gutter inni mellom.

Og denne helga har ikke innfallene vært så mange, men nedfallet har vært i stort mål, ja i overflod kan man si- og nå snakker vi snø altså. Fredag måtte jeg hive meg i klærne og hive en brøytekant til alle sider i racerfart fordi skolen ringte om en skadet gutt (igjen!). Da jeg kom hjem ble resten av snøen elegant ommøblert og lagt i mer praktiske former. Men med meg stod det verre til, alt av krefter var borte. Jeg hadde 8 timer i sofaen der jeg leste litt og bare slappet av for det meste, til og med strikke pinnene fikk ligge fordi de var tunge å løfte, før senga fikk besøk. Lørdag var det å stå opp til mer snø, som etter en times oppbrekking av kroppen ble plassert i mer omgjengelige former. Så den berømmelige søndagen som nesten fikk meg til å grine. Jeg visste det ville komme mye, og siden vi måtte avgårde til middag- trening for yngstegutt- var klokka stilt. Når jeg står og kikker på hva vi har i vente sukker jeg tungt: Gud, jeg trenger virkelig hjelp med all snøen!

To gode gutter følger med ut og hjelper med å rydde, og etter en god time er vi der vi skal være, vi kan gå uten å vasse i snø og jeg kan kjøre yngsten på trening.

IMG_20180212_222500.jpgMen, så var det det at jeg måtte ut tre ganger til den dagen og ommøblere på den nye snøen som falt, og da hadde liksom guttene fått nok… Siden jeg valgte å heller bruke krefter på snøen enn på masing gikk jeg bare ut og gjorde hva som måtte gjøres. Og hjelpa kom… ikke.
Ikke fra noen kanter. Ikke fra guttene, ikke fra den som skulle hjelpe hvis det ble mye snø og ikke fra de som hjelper hvis de får tid- og familien er unnskyldt pga sykdom og annet. Så jeg kastet på snø, og skrapte, og kastet og kastet enda mer.

Den 3dje gangen jeg var ute så blir jeg snakkendes med ei som gikk forbi, hun sier at formen må være god siden jeg holder på slik og jeg svarer: «Den er veldig dårlig for tiden». Og det er sant, jeg har hatt en veldig tung tid i 9 måneder nå og derfor var også det ventede snøfallet litt skrekken for meg. Og vi snakker om tung tid som i slik jeg var da det tok fire måneder å flytte bark.

Jeg tenkte på det hun hadde sagt etter siste skuffing og jeg utbrøt: Det er jo deg Gud, det er jo bønnesvaret mitt! Takk Gud!

For det skulle ikke være mulig at jeg fikk gjort alt jeg gjorde, kroppen skulle ha kollapset og tatt full total stopp med innslag av mye annet, men den holdt, den holdt til og med til mandagens skuffing og påbegynning av to snøhytter. Jeg er så takknemlig!

Du vet, da jeg ba:  Gud, jeg trenger virkelig hjelp med all snøen! så tenkte jeg at hjelpa skulle komme på to bein og med skuffe i hånda, men den gjorde ikke det. Den kom i at jeg fikk krefter jeg ikke hadde slik at jeg kunne gjøre jobben selv. Hvorfor Gud svarte på denne måten vet jeg ikke, men jeg fikk svar. Jeg fikk hva jeg ba om, det kom bare litt annerledes enn jeg hadde trodd og tenkt det skulle.

Tenk hvor fort vi har for å avfeie det hele med at «Gud svarte ikke», men så gjorde han det, han gjorde det bare annerledes enn vi hadde forestilt oss det skulle komme.

Kanskje har vi alle noen bønner vi har bedt som vi tror vi ikke har fått svar på, men så har vi egentlig det? Jeg har hvertfall tenkt å bruke litt tid med Gud de neste dagene og spør han om å vise meg hva mer jeg har gått glipp av. Er det bønnesvar jeg ikke har enset fordi de kom annerledes enn jeg trodde de skulle? Sikkert det…

Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal gi meg ære. (Sal. 50:15)

Jeg er veldig glad i dette verset! Gud sier at vi skal rope til ham om hjelp på nødens dag, det betyr jo at han vil høre oss, at han vil hjelpe oss og at han er trofast, han hadde jo ikke sagt det hvis ikke. Så når vi sitter der med problemer og i nød, så kan vi rope til en Gud vi vet hører. Og det fine er at han har faktisk lovet å hjelpe oss, han vil utfri oss fra hva som er vanskelig (men han sier ikke noe om hvordan). Når vi deretter opplever Guds hjelp, så vil det få takknemlighet til å fylle hjertet og vi gir Gud den ære og pris han fortjener. Jeg kjenner hvertfall at det bobler godt på innsida når jeg tenker på at Gud har hjulpet meg å gjøre det umulige! Fantastiske, gode Gud!!!

Gud, vis oss noen av de gangene vi har oversett dine svar på våre bønner om hjelp. La oss å se mer av hvor trofast, god og hjelpsom du har vært mot oss i tidligere tider. Vi vil la takkesangen stige til deg og gi deg den ære du fortjener. I Jesu navn, amen!

7 kommentarer om “Ser du bønnesvaret ditt?

Legg til din

  1. Amen! Så herlig! Gud tenker på alt, blir så glad! Husker en gang i mitt liv…ble sittende med hakeslepp og helt stille, lenge, da jeg endelig forstod hvordan Gud hadde svart meg. Ta en kikk i «sladrespeilet», var det noen som sa, da vil du oppdage Guds fotspor overalt. Måtte jeg bli flinkere til det, vis meg Gud, jeg vil så gjerne se, så jeg får takket deg ❤
    Klem fra Pam på heia

    1. Sant det der, vi må ofte kikke bakover for å se hvor trofast Gud har vært! Vi oppdager det ikke alltid i natta, stormen eller utfordringen, men ettertiden vil vise hvor tilstede Gud virkelig var- selv når vi ikke følte eller merket det.

      Må du få styrke til å stå støtt og glede nok til å kjenne at det er godt å være deg oppi alt (om bare for noen stunder nå og da)
      Varm klem til flotte du ❤

  2. Kom til å tenke på israelittene da de startet vandringen mot Det lovede landet! De kom til Rødehavet. Hva skulle de gjøre? Havet lå foran dem og egypterne kom etter dem. De hadde ingen båter. De var ikke utdannet for krig, hadde jo levd som fremmede og som slaver i over 400 år! Så hva gjorde de? Jo, de ropte til Gud (+ kjeftet på Moses) Og Gud ba dem være stille, for Han skulle stride for dem.
    Dersom historien hadde sluttet der hadde vi sett et godt eksempel på ubesvart bønn. Vi var jo ikke der, vi VET jo hva som skjedde, men det visste ikke de. Så de kunne nok ha fått tanker om at alt så håpløst ut, at dette var en skikkelig stor og håpløs situasjon, … noe det jo var også!
    Men fordi de ventet og var stille for Herren (selv om de altså kejftet og klaget, var redde og fortvilte), så fikk de et fantastisk bønnesvar fra Gud.
    Ja, Gud er ekspert på å besvare bønner på en uventet måte!
    Takk for at du delte, og dermed minnet meg på denne historien.
    🙂
    Klem fra Irene

    1. Har stoppet opp med den og mange andre historier fordi jeg trenger tid til å tenke hva de må ha tenkt og følt. Vi raser så fort igjennom fordi vi vet hva som skjer, men menneskene i Bibelen var mennesker som oss, med bekymringer og uro, med gleder og seire, men alt det innebærer å være menneske på godt og vondt. Tror vi vil lære mye mer hvis vi skynder oss litt saktere og bruker tid til å grunne på hva vi egentlig leser (om).

      Så takk til deg for den påminnelsen 🙂

      Velsigna dag og uke til gode du ❤ klem

Din tur til å dele :)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: