Ser du bønnesvaret ditt?

Noen ganger ser vi ikke skogen for bare trær, og slik er det med bønnesvar også. De er egentlig rett under nesa vår, men vi enser dem ikke fordi de ikke kommer slik vi forventet dem.

Litt bakgrunn før selve historien. I sommer fikk jeg levert 1 kubikk bark, og siden formen var så som så tok det meg fire måneder å få den flyttet dit den skulle. Det ble båret noen pøser (spann) en dag og så trengte jeg alt fra 1 til 3 uker før jeg kunne ta neste tørn. Så selv om haugen på framsiden minsket litt etter litt, tok det veldig lang tid å få den fjernet- og det med hjelp både fra egne og andre gutter inni mellom.

Og denne helga har ikke innfallene vært så mange, men nedfallet har vært i stort mål, ja i overflod kan man si- og nå snakker vi snø altså. Fredag måtte jeg hive meg i klærne og hive en brøytekant til alle sider i racerfart fordi skolen ringte om en skadet gutt (igjen!). Da jeg kom hjem ble resten av snøen elegant ommøblert og lagt i mer praktiske former. Men med meg stod det verre til, alt av krefter var borte. Jeg hadde 8 timer i sofaen der jeg leste litt og bare slappet av for det meste, til og med strikke pinnene fikk ligge fordi de var tunge å løfte, før senga fikk besøk. Lørdag var det å stå opp til mer snø, som etter en times oppbrekking av kroppen ble plassert i mer omgjengelige former. Så den berømmelige søndagen som nesten fikk meg til å grine. Jeg visste det ville komme mye, og siden vi måtte avgårde til middag- trening for yngstegutt- var klokka stilt. Når jeg står og kikker på hva vi har i vente sukker jeg tungt: Gud, jeg trenger virkelig hjelp med all snøen!

To gode gutter følger med ut og hjelper med å rydde, og etter en god time er vi der vi skal være, vi kan gå uten å vasse i snø og jeg kan kjøre yngsten på trening.

Men, så var det det at jeg måtte ut tre ganger til den dagen og ommøblere på den nye snøen som falt, og da hadde liksom guttene fått nok… Siden jeg valgte å heller bruke krefter på snøen enn på masing gikk jeg bare ut og gjorde hva som måtte gjøres. Og hjelpa kom… ikke.
Ikke fra noen kanter. Ikke fra guttene, ikke fra den som skulle hjelpe hvis det ble mye snø og ikke fra de som hjelper hvis de får tid- og familien er unnskyldt pga sykdom og annet. Så jeg kastet på snø, og skrapte, og kastet og kastet enda mer.

Den 3dje gangen jeg var ute så blir jeg snakkendes med ei som gikk forbi, hun sier at formen må være god siden jeg holder på slik og jeg svarer: «Den er veldig dårlig for tiden». Og det er sant, jeg har hatt en veldig tung tid i 9 måneder nå og derfor var også det ventede snøfallet litt skrekken for meg. Og vi snakker om tung tid som i slik jeg var da det tok fire måneder å flytte bark.

Jeg tenkte på det hun hadde sagt etter siste skuffing og jeg utbrøt: Det er jo deg Gud, det er jo bønnesvaret mitt! Takk Gud!

For det skulle ikke være mulig at jeg fikk gjort alt jeg gjorde, kroppen skulle ha kollapset og tatt full total stopp med innslag av mye annet, men den holdt, den holdt til og med til mandagens skuffing og påbegynning av to snøhytter. Jeg er så takknemlig!

Du vet, da jeg ba:  Gud, jeg trenger virkelig hjelp med all snøen! så tenkte jeg at hjelpa skulle komme på to bein og med skuffe i hånda, men den gjorde ikke det. Den kom i at jeg fikk krefter jeg ikke hadde slik at jeg kunne gjøre jobben selv. Hvorfor Gud svarte på denne måten vet jeg ikke, men jeg fikk svar. Jeg fikk hva jeg ba om, det kom bare litt annerledes enn jeg hadde trodd og tenkt det skulle.

Tenk hvor fort vi har for å avfeie det hele med at «Gud svarte ikke», men så gjorde han det, han gjorde det bare annerledes enn vi hadde forestilt oss det skulle komme.

Kanskje har vi alle noen bønner vi har bedt som vi tror vi ikke har fått svar på, men så har vi egentlig det? Jeg har hvertfall tenkt å bruke litt tid med Gud de neste dagene og spør han om å vise meg hva mer jeg har gått glipp av. Er det bønnesvar jeg ikke har enset fordi de kom annerledes enn jeg trodde de skulle? Sikkert det…

Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal gi meg ære. (Sal. 50:15)

Jeg er veldig glad i dette verset! Gud sier at vi skal rope til ham om hjelp på nødens dag, det betyr jo at han vil høre oss, at han vil hjelpe oss og at han er trofast, han hadde jo ikke sagt det hvis ikke. Så når vi sitter der med problemer og i nød, så kan vi rope til en Gud vi vet hører. Og det fine er at han har faktisk lovet å hjelpe oss, han vil utfri oss fra hva som er vanskelig (men han sier ikke noe om hvordan). Når vi deretter opplever Guds hjelp, så vil det få takknemlighet til å fylle hjertet og vi gir Gud den ære og pris han fortjener. Jeg kjenner hvertfall at det bobler godt på innsida når jeg tenker på at Gud har hjulpet meg å gjøre det umulige! Fantastiske, gode Gud!!!

Gud, vis oss noen av de gangene vi har oversett dine svar på våre bønner om hjelp. La oss å se mer av hvor trofast, god og hjelpsom du har vært mot oss i tidligere tider. Vi vil la takkesangen stige til deg og gi deg den ære du fortjener. I Jesu navn, amen!