Når prøvelser føder vitnesbyrd

Jeg har egentlig gått og tenkt på dette noen dager nå, men noen ganger må ting tenkes og bedes over ei lita stund før det kan skrives. I dag fikk jeg satt meg ned og lest igjennom profeten Daniels bok i Bibelen, og da passet det å få skrevet dette ned.

Det er noen ganger at de prøvelser vi går igjennom ikke er en test av vår tro eller fordi vi skal likedannes Jesus mer, noen ganger opplever vi å havne i utfordringer og prøvelser fordi Gud trenger noen han kan vise sin storhet og herlighet på slik at det blir et vitnesbyrd for mennesker rundt. Enkelte vil ikke høre Gud Ord, men de kan ikke unngå å se Guds storhet og allmakt når han viser sin herlighet og kjærlighet gjennom menneskers liv.

Kanskje er du oppi dette nå? Du opplever utfordringer og prøvelser som du ikke forstår. Kanskje er det Guds vei for ditt liv, at det er Guds nåde som fører deg inn i en avhengighet, tillit og nærhet til Ham som du aldri kunne kommet til på en enklere måte? Eller kanskje er det du opplever et Guds verk for å vise andre sin herlighet gjennom ditt liv? Noen ganger er måten vi går gjennom prøvelser på hva som forteller vitnesbyrdet om en trofast og god Gud til andre mennesker.Noen kan ikke nås på en annen måte enn dette…

Daniel og tre andre jødiske unggutter blir plukket ut til å forberedes for å tjene den babylonske kongen. Etter at de har vært gjennom opptrening vinner de større velvilje enn alle de andre og de er fylt med Guds visdom, innsikt og råd på en særegen måte (Dan.1). De har gode dager i det fremmede landet, men det er de som er misunnelige på dem og det settes ut snarer for å fange dem. De 3 vennene til Daniel er de som først får merke de uventede prøvelsene på kroppen. De nekter å bøye seg for en diger gullstatue og gi ære til denne, det strider mot deres tro å tilbe andre enn Gud Herren (Dan 3).

Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego svarte kong Nebukadnesar: «Vi behøver ikke å svare deg på dette. Om den Gud som vi dyrker, kan berge oss ut fra ovnen med flammende ild og fra din hånd, konge, så vil han berge oss. Og om han ikke gjør det, skal du vite, konge, at vi likevel ikke vil dyrke din gud og ikke tilbe gullstatuen du har reist.» (3:16-18)

Når kong Nebudkanesar får høre dette fylles han med et voldsomt sinne og befaler at ildovnen skal gjøres 7 ganger varmere enn normalt. De 3 unge mennene bindes og føres av soldater opp til ovene og kastes nedi den. Varmen er så sterk at de som førte dem opp dør av den. Plutselig hopper kongen opp i forskrekkelse og utbryter; det var 3 menn vi kastet inn? Jada, får han bekreftet, men jeg ser fire som går omkring i ilden sier han forskremt og roper på de unge mennene. De kommer ut og kongen og andre høytstående stimler om dem og ser at ilden har ikke gjort noe skade på dem og at de heller ikke lukter svidd. Dette blir et så sterkt vitnesbyrd for Nebudkanesar at han sier:

Da sa Nebukadnesar: «Velsignet er Sjadraks, Mesjaks og Abed-Negos Gud, som har sendt sin engel og berget sine tjenere. De satte sin lit til ham og trosset kongens befaling. De våget livet for å slippe å dyrke eller tilbe noen annen gud enn sin egen. Nå gir jeg dette påbudet: Om det i alle folk og nasjoner og tungemål finnes noen som håner Sjadraks, Mesjaks og Abed-Negos Gud, skal han hugges i biter, og huset hans skal legges i grus. For det finnes ingen annen gud som kan redde på denne måten.» (3:28-29)

Nebudkanesar fikk se konkret at Gud kom, var hos og hjalp hans trofaste gjennom prøvelsen de ble kastet inn i. Han så at Gud var med dem og berget dem på en slik mektig måte at de til og med ikke var merket av prøvelsen på noe som helst vis. Måten disse mennene holdt fast på troen sin da de fikk mulighet til å slippe ildovnen ved å tilbe statuen og måten Gud var med og fridde dem ut på, var det vitnesbyrdet, den erfaring,  Nebudkanesar trengte for å forstå at deres Gud var den sanne Gud. Tror du han hadde innsett dette uten at noen trofaste Guds barn hadde gått uskadet gjennom ilden? Neppe, da skulle han ha vendt seg om tidligere, det var dette han trengte for å komme til erkjennelsen av hvem som var den sanne og eneste Gud.

Ei tid senere er det mederen Dareios som overtar kongeriket. Daniel og vennene har fortsatt høy posisjon, men ikke alle likte Daniels særskilte posisjon og de prøvde å finne noe å anklage ham for (Dan. kap 6). Daniel er uklanderlig i hele sin ferd, så de finner ut at kanskje de kan ta ham på noe som gjelder religionen hans, for de vet Daniel er gudfryktig. De kommer opp med en djevelsk plan hvor det blir forbudt å tilbe andre enn kongen i en 30-dagers-periode. Når Daniel hører om dette gjør han som vanlig, går og ber. Han vil ikke la slike lover hindre ham i å tilbe og be til Gud slik som han alltid har gjort. Og han blir selvsagt «tatt på fersken». Dareios prøver i motsetning til Nebudkanesar å redde Daniel, men en lov er en lov og til og med kongen må følge den.

Så befalte kongen at de skulle hente Daniel og kaste ham i løvehulen. Kongen sa til Daniel: «Måtte din Gud, som du fortsatt dyrker, berge deg!»  (6:17)

Kongen er urolig og bruker natten i faste, tidlig neste morgen er han ute ved løvehulen og roper meg angst i stemmen til Daniel om hans Gud har berget ham, og Daniel svarer:

Da svarte Daniel: «Lenge leve kongen! Min Gud sendte sin engel og lukket løvenes gap så de ikke skadet meg. For jeg er funnet uskyldig for ham. Og heller ikke mot deg, konge, har jeg gjort noe galt.» (6:22-23)

Daniel blir dradd opp til kongens store glede, og de som ondsinnet hadde lagt planen fikk sin straff. Hva som skjedde med Daniel, at han stod fast på sin tro og overgivelse til Gud, og hvordan Gud berget Daniel på grunn av hans trofasthet, ble et mektig vitnesbyrd for kong Dareios som sendte ut et skriv over hele riket hvor det stod:

«Rikelig fred! Hermed gir jeg påbud om at overalt i mitt kongerike, så langt mitt velde når, skal folket frykte og skjelve for Daniels Gud.
For han er den levende Gud,
han blir til evig tid.
Hans kongerike går ikke til grunne,
hans velde er uten ende.

 28 Han berger og redder,
han gjør tegn og under
i himmelen og på jorden.
Han berget Daniel fra løvenes klør.»
(Dan. 6:27-28)        

Dareios fikk ikke se en skikkelse slik Nebudkanesar gjorde, men det vitnesbyrd om Guds herlighet og allmakt som Daniel ble gjort til, viste ham hvem som var den levende Gud. I begge tilfellene ser vi at det er måten trofaste Guds barn møter og går igjennom prøvelser på, og hvordan Gud kommer inn og hjelper, styrker og berger dem, som blir det avgjørende vitnesbyrd som fører kongene inn i erkjennelsen av hvem som er den eneste sanne og levende Gud. Begge konger hadde hatt disse mennene rundt seg i lengre tid og siden de også var høyt ansette, var nok deres tro og overgivelse godt kjent av kongene allerede. Men det var ikke nok, de måtte se selv at Gud er verdt å frykte og at han hjelper sine trofaste før de «våknet opp» og erkjente sannheten.

Kanskje har du mennesker rundt deg som ikke kan nås på en annen måte enn at Gud viser seg stor, herlig og god gjennom dine prøvelser? Kanskje er det nettopp hvordan Gud er med deg gjennom alt det vanskelige og tunge, hvordan du finner styrke og glede, hvordan du fortsetter med håp, hvordan du fortsetter med å gjøre godt mot andre tross alt du selv står oppi, som blir det vitnesbyrd om Guds herlighet, allmakt og kjærlighet som andre trenger å se?

Jeg vet at det kan være litt vanskelig å ta innover seg at slikt kan skje, men se på de to mektige eksemplene vi akkurat har gått igjennom! Mange ganger bringes Gud mer ære gjennom hvordan vi klynger oss til ham i våre prøvelser enn han gjør når alt greit og enkelt… det kan tross alt de fleste fikse i egen kraft, men det er noe spesielt med dem som tross store utfordringer snakker om en trofast og god Gud, som viser glede og omsorg og som ser ut til å ha et håp og en trygghet som andre ikke har, og det til tross for alt de lever oppi og må forholde seg til… La vitnesbyrdet om Guds herlighet og godhet synges gjennom hvordan du i prøvelser klynger deg til Gud og fortsetter med å prise ham og se, støtte og hjelpe andre.

Og du… når Gud ikke frir oss ut av problemene, vil han gi oss en ekstra stor dose nåde og hjelp slik at vi kan klare å gå igjennom hva vi møter som mer enn overvinnere. Når Jesus er vårt liv og vi opplever at han er alt vi har, da vil til og med våre tårer, prøvelser og utfordringer bringe vitnesbyrd om hans godhet og allmakt.

Tre ganger ba jeg Herren om at den måtte bli tatt fra meg, men han svarte: «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» Derfor vil jeg helst være stolt av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg. Og derfor er jeg fylt av glede når jeg for Kristi skyld er svak, blir mishandlet, er i nød, i forfølgelser og i angst. For når jeg er svak, da er jeg sterk. (2. Kor.8-10)

Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd? Som det står skrevet: For din skyld drepes vi dagen lang, vi regnes som slaktesauer. Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss. For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre. (Rom. 8:35-39)