Knust og helbredet

De siste uker og måneder har jeg lest og lest og lest, og jeg har bedt om at hva jeg tar til meg ikke bare skal være bokstaver, men også at det skal bli til liv for meg. Hvis ikke Gud åpenbarer seg og sitt ord for oss, står vi i stor fare for å bli både loviske og religiøse. Jeg har kjent at det har sprengt på i både hode og hjerte og mange av tankene og dogmene jeg har jobbet med har vært alt for store for min lille hjerne. For hvordan kan man egentlig begripe hva det betyr at Gud er hellig? Vi kan bare til et lite mål, men det betyr ikke at vi ikke skal prøve å forstå mer. Eller hva med hva Jesus egentlig gjorde da han tømte kalken med Guds vrede og ble gjort til synd for oss og sonet vår straff? Det sprenger hvertfall kapasiteten som er i min hjerne, men takk Gud, ved sin Ånd lar han meg se og forstå litt mer.

Jeg har kjent hvordan hjertet knuser i meg når jeg forstår litt mer av Guds hellighet, allmakt og rettferdighet, men jeg har også opplevd hvordan hjertet blir leget når jeg omvender meg og blir renset i blodet. Jesus tok alt for meg og når jeg helhjerta angrer og omvender meg er jeg renset. Jeg trenger ikke gjøre mer, jeg trenger ikke gå å banke meg selv i hodet med den mentale steikepanna fordi jeg føler jeg fortjener å kjenne meg litt mer skamfull over litt lengre tid enn hva Gud sier jeg må. Det er noe utrolig i den tilgivelse Gud gir, den er så total, så altomfattende, så ubegripelig når det gjelder meg selv. Jeg kan si til andre at hvis de virkelig har omvendt seg og har bedt om tilgivelse, så er de tilgitt og renset og de skal ikke forringe Guds tilgivelse ved å ikke ta imot den fullt og helt, men det er liksom vanskeligere selv… og det har jeg måtte jobbe med oppi alt det andre som har romstert i hode og hjerte.

Gud er hellig og vi har alle syndet og fortjener hans straff, og et av de store dilemma vi møter i Bibelen er faktisk hvordan kan en hellig og rettferdig Gud tilgi syndere som fortjener hans straff? Vi vet svaret, på grunn av Jesus, men det har liksom blitt så mye større for meg når jeg går grundigere inn i det. Det er enkelt å si at «Kristus er livet», men hva betyr det egentlig? Er Jesus mitt alt? Er han den jeg alltid tenker på? Er han den jeg innynder meg hos ved å bruke tid med ham, ved å elske ham og ved å gjøre hva jeg vet gleder ham? Eller er Jesus noe jeg har i tillegg til alt annet? For Jesus skal være alt, og ikke bare vår frelser og forsoner, men også vår Herren og Mester. Og det er enklere sagt enn levd…

Noen av de jeg har lest bøker til har en kjennskap til Jesus som gjør at jeg ser hvor lite jeg kjenner ham og forstår av hva han gjorde, og det skaper en dyp lengsel i meg etter å bli bedre kjent med min Frelser. Jeg kjenner at det er et rop i mitt indre etter å komme nærmere Gud, bli bedre kjent med Gud og å leve enda mer i Hans nærvær. Det er ikke bare noe jeg ønsker, det er noe jeg trenger! Jeg trenger en dypere forståelse av korset, av lidelsen, av frelsen, av oppstandelsen, av Gud! Og jeg vet at min bønn om å vokse i både kunnskap og kjennskap til Gud er en bønn om å bli knust i mitt indre, men det er det jeg vil, fordi jeg vet at hva Gud gjør etterpå, når han helbreder og gjenoppretter, vil gjøre at jeg vil ligne Jesus enda litt mer… «For meg er livet Kristus og døden en vinning». Gud, jeg vil dø bort fra å bestemme selv, fra å styre selv, fra å drives av ønsker, lyster, følelser og alt annet som ikke er deg, hjelp meg Gud! Må du både knuse meg og helbrede meg.