om synd og Guds kjærlighet

Siden det ikke er skrevet så mye på denne bloggen de siste ukene tenkte jeg at jeg skulle dele to innlegg fra den andre bloggen med dere. Jeg legger like godt ut hele innleggene her, da jeg vet at mange ikke trykker videre for å lese resten hvis bare et utdrag er delt. Jeg har lånt innledningene fra da jeg delte innleggene på facebook.

Jeg er fullstendig klar over at dette er en type innlegg som mange ikke liker fordi det oppleves enten unødvendig eller for «hardt» ut, men jeg kommer til å fortsette både å skrive og dele slike innlegg av spesielt 2 grunner. Den viktigste er at mitt hjerte fylles med sorg over all den skam og vanære mennesker som kaller seg kristne, men lever i synd, fører over Guds navn. Den andre er at jeg er så glad i mennesker at jeg ikke kan tie. Dette gjelder Guds ære og menneskers frelse.

Ta ansvar for egen synd

«Den som skjuler syndene sine, skal ikke lykkes;
den som bekjenner og vender seg fra dem, finner barmhjertighet.»
(Ordspr. 28:13)

En sann troende vil nå og da falle i synd, men han vil ikke bli værendes i den, han vil ikke svømme rundt i synd og påberope seg Guds nåde. Den som bevisst lever i hva Guds ord sier er synd- og som ikke har noe problem med det- bør revurdere sin bekjennelse.

For dette var en sorg etter Guds vilje; altså har vi ikke gjort dere noen skade. En slik sorg fører til omvendelse og frelse, og det angrer ingen. Men sorg som er av denne verden, fører til død. (2. Kor. 7:9b-10)

Vi kan ikke drive å unnskylde våre synder med at «vi er jo bare mennesker». Ja, vi er bare mennesker, og noen ganger så faller vi i synd. Men er vi virkelig kristne, så liker vi det ikke og vi fylles med sorg over våre fall og vår synd. Vi lar det ikke «skli forbi» med en «nåden holder», vi ramler på kne innfor Herren og ber om nåde, ber om tilgivelse, ber om renselse og gjenoppretting. Vi ber om hjelp til å bli bedre og at vi skal få innsikt, visdom og kraft til å ikke falle igjen. Ikke den sorg som verden kjenner på, en skamfølelse som bunner i at «hva vil andre tro om meg hvis de finner dette ut» eller en frykt for at det skal bli kjent. Men en sorg over at vi har syndet først og fremst mot Gud. Han som gav sin sønn for oss, han som sonet for vår synd, han som vi elsker og ønsker å ære ved å leve hellige liv.

Vi skal ikke gjøre synd mindre alvorlig enn det er, Jesus kom for å sone straffen for våre synder. Våre synder, mine synder, førte til at Jesus måtte lide noe grusomt og også dø for at jeg skulle ha den utrolige mulighet jeg har til å leve i fellesskap med Gud. Jeg får være Guds barn og jeg har fått frihet til å tjene Gud uten å være i syndens lenker.

Men hvis vi virkelig lever i overensstemmelse med Ordet og virkelig streber etter å leve hellige liv i Åndens kraft, og så faller i synd, ikke la det holde deg borte fra Gud. Det er tilgivelse og nåde også for dette, hvis du virkelig angrer og omvender deg av et helt hjerte, finnes det tilgivelse, renselse og gjenoppretting for dette også.

Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett. (1. Joh. 1.8-9)

Kjenner du at dette innlegget har rørt ved ditt indre og at Den Hellige Ånd har pekt på noe, anbefaler jeg deg å ta tid til å be og ordne opp før du leser videre. For dere andre, neste innledning og innlegg.

Kjære Gud,
vi vet du elsker oss og at de som søker tilflukt hos deg er trygge. Men mange ganger så klarer vi ikke å fatte og begripe så mye med den lille menneskehjernen vår. Vi har ditt ord på at du elsker oss, og vi tror på det og stoler på det, men vi trenger også å erfare det i våre liv. Jeg ber om at din kjærlighet skal utøses i større mål i hjertene til oss alle, la oss alle oppleve på ny hvor mye du virkelig elsker det enkelte av dine barn. I Jesu dyrebare navn, amen.

Kjærlighet og nåde nok

Søndag hadde jeg hentet frem en bok av David Wilkerson som heter «Hungry for more of Jesus» og jeg kom til kapittel 2. Mens jeg leste så blir jeg så overveldet av Guds store kjærlighet til meg at tårene renner og renner, jeg må ta pauser i lesinga flere ganger og jeg sukker takknemlig til Herren og priser Han for hans uendelig store kjærlighet og nåde mot meg. Det er ikke ofte jeg blir så overveldet, så rørt i hjertet, så «satt ut». Tenk hvor høyt han elsker meg, og deg?

Når vi søker tilflukt hos Herren så har han lovet å verne oss, lovet å lede oss, lovet å fylle oss. Hans kjærlighet mot oss er så mye større og mer omfattende enn vi klarer å forstå med vår lille menneskehjerne, men noen ganger får vi litt mer erfaring med det når Gud ikke bare drypper noe dråper av kjærlighet i våre hjerter, men virkelig skrur krana opp og lar oss både dusje og bade i hans kjærlighet.

Når vi velger å snu verden ryggen og leve i overgivelse og trofasthet mot Gud, trenger vi aldri å tvile på hans kjærlighet, nåde og vilje til å hjelpe oss. Vi kan med tillit søke han og dele vårt hjerte, vår takk, våre bønner og våre sukk. De som har søkt ly under Herrens vinger og har ham som sitt faste skjulested, de er trygge uansett hva de møter. Vi trenger ikke frykte, for Gud er større og mektigere enn hva som enn møter oss. Jo, vi vil kjenne på sorg og smerte, på uro og frykt, på fortvilelse og usikkerhet, men vi kan ta alt dette med oss til Gud og gi det til ham i bønn. Vi kan hvile i trygghet og visshet om at Herren hjelper de rettferdige, at de som ydmyker seg under hans hånd vil få hjelp og at hans nåde og kjærlighet mot oss er mye større, sterkere og mer omfattende enn vi vil klare å forstå.

Gud er en god Far for sine barn, og som en god far vil han noen ganger irettesette oss, korrigere oss og la oss smake konsekvensen av våre dårlige valg, men han vil også «blåse på sårene», omfavne oss, lede oss og gå veien sammen med oss. En god far sin kjærlighet forsvinner aldri og den er like varm og gjeldende når vi faller eller er såret, som den er når vi har klart noe eller er glade.

Gud elsker deg!

Den som sitter i skjul hos Den høyeste og finner nattely i skyggen av Den Veldige, han sier til Herren: «Min tilflukt og min borg, min Gud som jeg setter min lit til!» Han berger deg fra fuglefangerens snare, fra pest som legger øde. Under hans vinger kan du søke ly, han dekker deg med sine fjær. Hans trofasthet er skjold og vern.

«Jeg berger ham når han holder seg til meg, jeg verner ham, for han kjenner mitt navn. Når han kaller på meg, svarer jeg, jeg er med ham i nøden, jeg frir ham ut og gir ham ære. Jeg metter ham med et langt liv og lar ham se min frelse.»
(Sal. 91:1-4 og 14-16)