Når gudsbildet kræsjlander

Det siste året har jeg flere ganger tenkt på hva som gjør at vi opplever at gudsbildet vårt kræsjlander. Det er tider der vi opplever at mye av hva vi trodde om Gud, ikke er slik vi trodde. Troen ramler sammen og for mange er kræsjet ganske stort.

Vi starter reiser som ivrige nyfrelste som aldri i verden kommer til å fornekte Jesus. Peters famøse uttrykk om at han kjente ikke Jesus er for utrolig til å forstå og aldri i verden om vi kommer til å fornekte Jesus. Vi er bedre enn Peter var. Etter som årene går blir endel litt mer runde i kantene når det gjelder uttalelsen og den kjente: Vi vet jo ikke helt hva vi hadde gjort hvis vi var i den situasjonen kommer inn. Kanskje hadde vi også blitt redde og pyset ut sier vi, men mange tenker fortsatt at de hadde nok ikke det. Enda noen år går, og vi har alle sviktet og fornektet Jesus, men ikke så mange er villige til å innrømme det. Noen holder fast ved at de har bevart troen og at de fortsatt elsker Jesus, andre sier litt skamfullt: Jeg sviktet Jesus, men fortsetter med fasthet: men han sviktet aldri meg.

Vi har så lett for å peke på Peter og si at han løy. Han sa han kjente ikke Jesus og det er ikke sant, han løy. Hva jeg har tenkt på flere ganger er at hva han sa, faktisk er litt sant også…

Peter levde på ei tid der jødene venter på Messias, den store kongen som skulle komme og fri dem fra romersk undertrykkelse. Guds frelser var en mann som skulle komme med autoritet og bare sveipe motstand av banen og føre det jødiske folket ut av fangenskap og inn i ny frihet. De venter på en kriger og en konge, på en med makt og posisjon, ikke på en forslått, uthengt og plaget mann. Den lidende tjener som Peter kikket på, en mann som frivillig lot seg fange og som uten å ta til motmæle lot seg plage, det er ikke den Messias Peter venter. Den Jesus han så, var en Jesus han ikke gjenkjente.

Mange har hatt år med fast overbevisning og stor tiltro til at de tror rett, er til behag for Gud og at Gud skal hjelpe dem gjennom alt. men så smeller det stort i livet og de opplever utfordringer, sorger og smerter som de trodde de skulle bli bevart fra. Plutselig er alt for mye, for vanskelig, for uforståelig, for… lite likt hva de tenkte det skulle være når Gud var med dem. Skulle ikke Gud frelse? Skulle ikke Jesus utfri? Skulle ikke ting ordne seg enklere og greiere? Hvorfor er alt bare mørkt, tungt og vondt?

Gudsbildet kræsjlander fordi hva de møter i livet stemmer ikke med hvordan de har tenkt og ment Gud skal være i deres liv. Og som Peter ender mange opp med å si: Den Gud jeg opplever nå er ikke en Gud jeg kjenner. Jeg kjenner ham ikke…

Jeg har vært der flere ganger, hva jeg har trodd og tenkt om Gud raser sammen når jeg opplever at Gud er ikke slik jeg trodde han var. Den grunnleggende troen på Gud har ikke rokket seg, men hvordan jeg ser på og oppfatter Gud har endret seg.

Peter hadde ikke forstått de ord Jesus hadde talt til dem tidligere om at han var den lidende tjener som de visste om fra skriftene, Peters bilde av hvordan ting skulle skje og bli, var ikke i samsvar med hva Gud hadde tenkt. Gudsbildet til Peter kræsjlandet og det endte med at han sviktet og fornektet Jesus. Mange av de som aldri skulle fornekte Jesus har i mørke stunder knyttet neven mot himmelen og skreket eller sukket oppgitt: Hvor er du Gud? Jeg trodde du skulle hjelpe? Jeg trodde du skulle… De har ikke gjenkjent den Gud de erfarte, fordi deres bilde av hvem Gud var og hvordan han skulle handle, ikke er helt sant og det kræsjlander.

Peter rømte bort og det var nok ikke godt å være ham, slik vi også rømmer fra ting når livet blir for vanskelig. Men Peter gjør en viktig ting, han holder seg ikke borte fra fellesskapet med de andre disiplene. Han samles sammen med dem i sorg, fortvilelse og frykt. Det at Peter ikke holder seg borte fra fellesskapet med de andre gjør at han får oppleve hva som skjer oppstandelsesdagen. Og her finner vi ofte en skilnad mellom kristne, de som fortsetter å holde seg i fellesskapet bevarer troen mye oftere enn de som flykter bort fra det. Det er nettopp i slike stunder mange har opplevd at troen led skibbrudd, mens andre igjen opplever at det ble den stunden som førte dem nærmere Jesus og som gav den en dypere kjennskap til Gud.

Det som reddet Peter og ble grunnlaget for resten av hans liv og tjeneste var det personlige møtet han fikk med Jesus. Mange er ikke klar over at Peter hadde et slikt møte med Jesus, men det er nevnt to steder. Emmausvandrerne nevner det («Herren er virkelig stått opp og har vist seg for Simon» – Luk.24;34) og Paulus nevner det (og han viste seg for Kefas og deretter for de tolv – 1.Kor. 15;5). Hvorfor Peter ikke forteller mye mer om dette møtet selv, vet vi ikke siden det ikke står noe om det, men vi kan tenke oss at det er såpass personlig og nært for Peter at han ønsker ikke å dele det med alle. Hva vi også kan fastslå, ikke utfra tekst men utfra mange menneskers levde liv, er at det er slike personlige møter med Frelseren som virkelig setter spor som ikke slettes i hjertet. Når den som falt og fornektet får møte den levende og nådefulle Jesus, når den som sviktet blir behandlet med kjærlighet, da skjer noe dypt i hjertet til det mennesket og livet blir aldri helt det samme igjen. Man fortjente straff og dom, men ble møtt med nåde, tilgivelse og barmhjertighet.

Vi har lett for å anklage Peter for noe som flere av oss selv har gjort, men la oss huske det viktigste: Selv om vi svikter, så svikter ikke Jesus oss.

Vi må erkjenne at vi har visst for lite og tenkt for snevert om Gud. Vi har hatt vårt bilde av hvem Gud er og hvordan han skal handle, men vi må gi slipp på det og la Gud være Gud slik han er og vil. Selv om vårt gudsbilde knuses betyr det ikke at Gud ikke er sann og virkelig, det er bare vår forståelse som var snever og feil. Og som Jesus kom og møtte Peter på tomannshånd vil Jesus komme med nåde, tilgivelse og hjelp til den som fortsetter å holde seg nær selv etter de falt og sviktet. Troen kan svikte, men Jesus holder.

Men én ting legger jeg meg på hjertet, og dette gir meg håp: Herren er nådig, vi går ikke til grunne. Hans barmhjertighet tar ikke slutt, den er ny hver morgen. Din trofasthet er stor. Jeg sier: Herren er min del, jeg setter mitt håp til ham. Herren er god mot dem som venter på ham og søker ham. Det er godt å være stille og vente på hjelp fra Herren. (Klag. 3;21-26)