Jeg skrev litt om hvordan jeg tro Gud kan bruke denne tiden både for meg og for gutten som ikke tror, men hva med de av dere som er pårørende av troende mennesker som sliter, hva skal dere gjøre? Jeg har ikke noe fasit til dere, akkurat som jeg ikke har det i min situasjon, men jeg har noen tanker.
Fordelen med at den andre også tror er at vi kan bringe Gud inn i det sammen, men vi må også trå litt varsomt i det hele. For mennesker som lider får et annet bilde på ikke bare seg selv og omverdenen, men også på Gud og ting som har med tro å gjøre. Mange opplever at hva de følte var et trygt og godt gudsbilde nå skakes fra bunnen av, og kanskje opplever du som pårørende det samme? Det er vanlig, og det er vondt og urovekkende. Men det er faktisk mye godt som ligger gjemt i det, for det bringer i seg muligheten til å fjerne noen av de ting vi har trodd som var mer festet i den tradisjon og troskultur vi går i, enn de var i Guds Ord. Vi kan oppleve at hva vi trodde om Gud ikke stemmer, men vi må alltid huske at Gud aldri forandrer seg. Kanskje trenger vi en liten justering? Det er i hvert fall min erfaring i møte med lidelse, det blir en korrigering av mitt gudsbilde som er til det gode. (Relatert innlegg: Når gudsbildet kræsjlander)
Hvor mye vi kan si og hvor mye vi skal prøve å få den andre med i bibelgrupper, på møter og lignende må avgjøres i hver situasjon. Noen er sterke nok til å klare dette, andre ikke. Men vi bør alltid gi mulighet og vi bør om mulig prøve å hente hjelp og støtte fra ledere i den menighet vi tilhører. Kanskje er det en pastor eller eldste som kan komme og ha noen samtaler, gi litt råd, peke på Gud i Ordet og be sammen med dere. Det er viktig å inkludere disse hvis man har tillit til dem. Det er deres jobb, både rent praktisk, men også en del av deres tjeneste for Gud, å se til og hjelpe Guds barn. Samtidig så skal vi ikke glemme at alle kristne er kalt til å være byrdebærere og det betyr at både den som lider og de rundt bør omsluttes av omsorg, men samtidig- vi må la andre får slippe inn (ikke hvem som helst, men mennesker du stoler på). Innlegg om dette på den andre bloggen ble postet tidligere i morges.
Noen vil ha nytte av å ha felles andaktsstunder med bønn, andre finner ut at det er bedre å lese et vers eller to for hverandre og snakke om det. I forhold til tenåringer og ungdommer er det viktig at vi deler litt, men ikke presser på hvis vi merker de går i opposisjon. Vi må vandre viselig, og vi må be om Guds hjelp og ledelse. Så er det dessverre slik at du får ikke en steg-for-steg servert av Gud, det blir litt prøving og feiling, så vær raus med både deg selv og den andre.
Hva vi må være forsiktige med er å gi råd og si ting i duren: Gjør du slik, bli du bedre. Hadde du bare bedt mer, hadde du bare trodd, er du sikker på at du egentlig tror og mye annet er ikke gode råd, det er deprimerende og nedtrykkende å høre.
Vi må være åpne for at det er både gode dager og dårlige dager- hos alle involverte- og da trenger vi ekstra raushet og omsorg. Det samme er det når troen opplever en knekk og tvil og uro kommer inn, vi trenger å møtes med raushet. Det er fint at vi kan peke på Gud for andre, at vi minner om Guds løfter, men vi trenger hjelp til å gjøre det på en god og fruktbar måte. Alle involverte trenger å minne hverandre om at selv om vi ikke forstår hvorfor det er slik og hvorfor Gud ikke griper mer inn, så er Gud god, trofast og barmhjertig.
Det begynner å bli mange innlegg, selv om jeg har gått bare veldig kort inn på de enkelte områder, men jeg tenkte at neste gang går vi litt innom hvordan håndtere «smellene»/nedturene som kommer, for tro meg, de kommer.
med Gud i hverdagen 
Din tur til å dele :)