Når vi som mennesker havner i ukjente situasjoner så vil vi nødvendigvis ikke handle fornuftig. Usikkerhet og frykt vil i mye større grad styre våre valg enn tidligere og vi gjøre ting vi i ettertid finner feil, merkelig og flaut.
Det er bare å tenke på hamstringen som har skjedd. Det er ikke bare «meg først» som gjorde at det ble slik, men det å føle man mistet totalt kontroll over hva som skjer og usikkerhet om både framtid og hvordan man skal forholde seg til at som plutselig skjedde. Så skal vi ikke glemme den flokkmentalitet vi alle har innebygd i mer eller mindre grad- vi påvirkes av andres handlemåte, om vi vil eller ikke. Nettopp det at andre har hamstret har ført til at enkelte som ikke hadde tenkt plutselig gjør det. Andres handlemåte skaper usikkerhet i oss. De som tenkte det er bare å ta det rolig, begynner plutselig å lure på om de tok feil når de ser andre hamstre, og så lar de seg «rive med» fordi frykten for egen og kjæres framtid plutselig blir sterkere. Ingen av oss vil ta feil når det gjelder noe så viktig som våre og våres kjæres mulighet til overlevelse.
Det er skummelt for mennesker som er vante med å ha kontroll og oversikt å plutselig stå på gyngende og usikker grunn. Vi ønsker alle å vite at vi er trygge, ikke bare i dag, men også i lang tid framover. Det er slik vi er vante med å ha det, og når det rives bort under beina på oss står vi usikre, fryktfulle og vinglete tilbake. Vi handler raskere enn vi normalt ville gjort og vi er mindre rasjonelle. Omsorgen for andre er ikke borte, men den forsvinner litt under behovet for å trygge seg selv og de nærmeste.
Frykt ikke, for jeg er med deg, vær ikke redd, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd. (Jes. 41:10)
Vi skal være forsiktig med å dømme hverandre for hardt, vi må være rause og vi må gi hverandre rom til å feile. Endel av oss er vante med at ting ikke er enkelt og årevis med trening har lært oss å bevare en ro som andre ikke har lært, samtidig som vi har lært å se andre mens vi selv strever for å komme gjennom dager og uker. Mange har ikke lært dette på samme måte og når de nå plutselig er hevet ut på dypt vann strever de med å trå vannet og finne flyten. Vi som allerede ligger på rygg og flyter kan enten trykke dem ned eller vi kan hjelpe dem til å finne ro og peke vei mot et sted de opplever å finne både oppdrift og flyt. For mange er det å tåle å ikke ha kontrollen blitt et krav som ut av det blå ble kastet på dem, og når læringskurven blir såpass bratt vil flere feil gjøres enn om man kan ta det over lengre tid.
Om noen blant dere mangler visdom, skal han be til Gud, som villig og uten å bebreide gir til alle, og han skal få. (Jak. 1,5)
Som troende er det viktig å huske at Gud har kontrollen. Ingenting av det som skjer nå kommer overraskende på Gud. Han har visst om hva det betyr for den enkelte, for familier, for nærmiljø, nasjoner og verden, og han er tilstede oppi alt som skjer. Vi kan alle sette vår lit til ham og vi kan søke ham om trøst og visdom.
Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal gi meg ære. (Sal. 50.15)
Vi liker å ha kontroll og selvsagt skal vi bruke det vett og de evner vi har til å skape en god og forutsigbar hverdag for oss og våre. Men en ting mange lærer på den harde måten nå er at vi kjenner egentlig ikke morgendagen… bare Gud gjør det. Mange har tidligere stolt på egen styrke og evne til å klare ting, men nå står de på bar bakke. Dette gjelder ikke bare ikke kristne- det gjelder veldig mange troende også. De har gått i egen styrke og søkt Gud om hjelp til hva de ikke taklet og klarte, nå må de lære å søke Gud først og så gjøre det lille de selv kan. Det er en total omveltning av måten vi forholder oss til Gud på. Vi må begynne å søke Gud først i stede som en siste løsning, vi må lære å stole på at han har oversikten og kontrollen i stede for å kjempe med å ha den selv. Enkelt, nei, men nødvendig. Vi må benytte den anledning vi har fått til å legge mer av våre liv i Guds hender og velge å stole på at han er tilstede, barmhjertig og at han ikke bare kan, men vil, hjelpe oss. Gud kan stoles på, i alle slags tider.
Når Gud kler gresset på marken så fint, det som gror i dag og kastes i ovnen i morgen, hvor mye mer skal han ikke da kle dere – dere lite troende! Så gjør dere ikke bekymringer, og si ikke: ‘Hva skal vi spise?’ eller: ‘Hva skal vi drikke?’ eller: ‘Hva skal vi kle oss med?’ Alt dette er hedningene opptatt av. Men den Far dere har i himmelen, vet jo at dere trenger alt dette. Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg. Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage. (Matt. 6;30-34)
med Gud i hverdagen 