Sjokket begynner å legge seg litt for enkelte og den nye hverdagen de fikk kastet over seg begynner å sige litt mer på plass. Etter ei uke er det mange som merker at dagene er fylt med langt færre aktiviteter og at de i langt mindre grad kan bidra til samfunn og fellesskap enn de er vante og komfortable med.
Fremover vil mange oppleve at deres tro begynner å bli litt mer vinglete, at den er ikke så solid og stødig som de trodde. De har i lang tid følt de har en visshet som er ganske så solid, men for mange vil dette forandres i tiden foran.
Mange av disse har i lengre tid kjent at Gud forsiktig har minnet dem om at de trenger å gjøre enkelte omprioriteringer i livet sitt. De har gjort mye godt, men det har likevel ikke vært helt riktig bruk av tid og krefter. De har kjent Gud kalle dem til å komme nærmere ham, til å roe både liv og tanker og være mer sammen med Gud i bønn, bibel og stillhet. Men dagene har vært så travle, det har vært så mye de både måtte gjøre og ville gjøre, så stemmen ble overhørt. Ikke fordi de ville avvise Gud, men fordi de var opptatte med så mye godt, med familie, menighet og annet. Noen av disse aktive menneskene vil oppleve at mye av den visshet de har kjent på faktisk var knyttet til det fellesskap de følte tilhørighet til og det at de gjorde ting for Gud og mennesker. Vissheten var ikke «ren» tro, den var også basert på «gjerninger», og derfor vil den vakle. Utgangspunkt og kilde for den fulle visshet vi kan ha i Jesus finnes ikke gjennom å gjøre for Gud, men å være med og for Gud.
For en fantastisk mulighet mange av oss har fått til å på ny legge våre liv i Guds hender! Til å søke ham med større overgivelse og en ny type avhengighet! Og nettopp det kaller Gud oss til. Til å komme nærmere ham, til å bli bedre kjent med ham, til å stole mer på ham og til å igjen finne den dype fred og rike glede som frelsen har for oss!
Gud kaller oss til å legge ned «å gjøre» og heller fokusere på «å være». Være i hans nærvær og søke hans ansikt. Dykke ned i Bibelen og finne de skatter som Guds Ord har. Legge våre behov fram for ham i bønn slik at hjerte og tanker blir fri til å prise og takke ham på en ny måte. Å søke Gud først, og ikke som siste utvei.
Gud vil ikke rette pekefinger mot oss og anklage oss for å kun komme når krisa blei stor nok, nei- han tar imot oss med åpne armer og med kjærlighet og nåde.
De som velger å endre fokus og også endre sine prioriteringer til å være rettet mot Gud vil oppleve at det er en spesiell omsorg og fred som vil komme til dem. De vil merke at deres tanker enklere og raskere dras mot det himmelske og at de begynner å tenke mer utfra et evighetsperspektiv enn et nå-perspektiv. De vil oppleve at når de setter Gud først så vil mye uro falle av dem og at de oppi alt det tunge kan kjenne på glede og fred. De vil oppleve at Gud taler til dem både gjennom Hans ord, men også gjennom opplevelser, natur og andre mennesker. De vil begynne å lengte etter fellesskap og tid med Gud, slik de før lengtet etter det med venner og de de holdt kjær.
Retter vi fokus mot Gud og det som hører hans rike til så er det ikke smådråper Gud gir oss tilbake, nei han møter oss med alt han er og har.
Er du klar for å endre fokus og gjøre nye prioriteringer?
Gud er klar og venter på deg.
med Gud i hverdagen 