A Match Made in Heaven

-Ærru’gæren! Jeg skal da ikke fortelle deg om hodestups forelskelse og den perfekte karen som kom cruisende inn på en Harley, jeg skal fortelle deg om hvor dritt det var å være meg og om hvor kjipe mange av de kristne rundt meg var. Ok da, jeg skal også fortelle om hvordan det snudde og at det plutselig ble litt bedre å være meg.

For tre år siden så var jeg på en ganske dyster plass. Jeg hadde ikke lyst å gjøre noen ting, ingen ting var gøy. Ingen ting motiverte. Det var bare tungt, og vondt. Ja, det var innmari vondt å være meg. Jeg visste ikke hva jeg skulle tenke og føle, og jeg visste ikke hvem jeg skulle snakke med. Det var bare så pyton å være meg at jeg hadde lyst å krype ut av skinnet mitt. Du vet, slik pyton-slanger og slikt gjør, tok du den eller? De bare kravler ut og får en ny utside, en penere og mer passende en. Men så kom jeg på noe, det er jo ikke utsida mi jeg misliker, det er innsida mi, så jeg gav opp den tanken ganske fort.

Jeg prøvde å være med vennene på noen av ungdomssamlingene i kirka, men det var bare greit når det kom en av de lovsangene som jeg digger. Da kunne jeg for noen sekunder kjenne at det var egentlig ganske greit. Men gjett om jeg tryn-landa når musikken slutta og ungdomslederen begynte å snakke. Jeg hadde lyst å skrike når jeg hørte at det er så herlig når man har Jesus og at alt er enklere når man kan legge det fram for Gud. ENKLERE? skrek jeg inni meg. Du vet ikke hvordan jeg har det du! Vet du hvordan det er å være tom og mørk og, ja hvordan skal jeg si det… Jo, flat i alle de gode følelsene? VET DU DET?! hadde jeg lyst å skrike. Men jeg gjorde jo ikke det. Kanskje skulle jeg gjort det? Kanskje hadde noen skjønt at jeg hadde det vondt da? Nei, jeg tror de hadde kikka rart på meg og tenkt at jeg trengte ei tvangstrøye, og så hadde de snakket seg imellom og sprunget hjem til foreldra sine som så hadde nedlesset mamma med telefoner om at nå måtte hun involvere seg mer. Det orket og gadd jeg bare ikke.

Ja så var det liksom fellesskap etter møtene, fellesskap min hatt! Ja, jeg har hvertfall ikke vært mer ensom enn når jeg satt med alle dem. Jeg forsvant inn i et mørkt hull og landet på en annen planet. En planet der jeg bestemte og der mennesker ikke var å se. Men det var små øgler der, for de er kule å se på. Jeg digger å se på fargene, hvordan de beveger seg og hvordan de står og stirrer og følger med. Og selvsagt, siden det var min verden, hadde noen av dem skikkelige kule rosa, gule og lilla mønstre! En sjeldent gang ble jeg dratt ut av verdenen min og oppdaget at vennene satt og kikket på meg og ventet på svar. Jeg mumlet bare noe og de glemte meg fort igjen. Øglene var enkle, de var morsomme, de var mine, og jeg kunne ha det så pyton jeg ville uten at de protesterte og hev i ansiktet mitt: Du må jo være positiv! Du må jo tro! Du må bare be litt mer! Jeg hadde mest lyst å skrike at noen ganger hater jeg Gud, for hvis han er bare god slik de sier, hvorfor har jeg det så vondt da?

For ett år siden så satt jeg på rommet og kikket i veggen. Jeg kjente at det begynte å bli mørkt i hodet og jeg begynte å bevege meg mot Øglandia. Akkurat da ringte det på døra og jeg skvatt til. Jeg hører mamma gå ut i ganga og åpne døra og så kommer det et hyl så stort at jeg uten å tenke på det spretter opp av senga og er på vei ned trappa før jeg skjønner det. Mamma står og klemmer på tante og de høres ut som to av de irriterende bablende jentene i klassen som snakker i munnen på hverandre hele tiden mens de fniser og ler. De klemmer hverandre igjen og da kikker Katrin, ja for tante heter Katrin, og hun er ikke tanta mi på ordentlig, over mamma sin skulder og ser meg som står der. Hun smiler til meg og slipper mamma, så kommer hun opp i trappa til meg og tar hånda mi: SÅÅÅ godt å se deg igjen, jenta mi! Og så klemmer hun meg lenger enn jeg egentlig liker, men siden det er henne så er det greit nok, og litt godt også. -Jeg gleder meg til å bli bedre kjent med deg igjen, sier hun og går ned til mamma. De går inn i stua og babler i vei.

Fredag får jeg sjokk når jeg kommer på ungdomsmøte, for hvem andre enn Katrin står i døra og smiler og ønsker velkommen. Jeg blir så forvirra at jeg glemmer å spørre hvorfor hun er der. Jeg vet jo hun gikk i kirka vår, men hva gjør hun der på en fredags kveld? Og gjett om jeg blir mer overraska når møtet skal starte og den som kommer opp er hu! -Jeg heter Katrin og jeg er den nye ungdomspastoren, begynner hun med, så kommer hva jeg aldri vil glemme. -Mange sier at hvis du er kristen så må du alltid smile og være glad, for hvis ikke; hva vil andre tro om Jesus? Jeg vil si det med en gang; Det er feil. DET ER FEIL! Det er lov å ha det pyton fordi om man er kristen, det er lov å ha mørke stunder, det er lov å være forvirra, det er… Jeg fikk ikke med meg mer jeg for inni meg ramlet jeg av stolen og ble bevisstløs. Er det lov å være meg? Er det lov å ha det vondt?

De neste ukene blir vi bedre kjent igjen og jeg oppdager at det faktisk er greit å være meg. Katrin lærer meg at det går an å tro på Gud, og at Gud er god, selv om man har det vondt og vanskelig. Hun forteller at det er ikke alltid vi forstår hvorfor ting er som de er, men at Gud vil sende mennesker som er glade i oss på ordentlig, som ser oss og som støtter oss både når vi er tunge og dystre og når det går godt. Verden er ikke enkel, men Gud er alltid god, pleide hun å si, og så sa hun: Så må vi vise det til andre og til hverandre. Jeg oppdaga plutselig at det var noen som så meg, som aksepterte at jeg hadde det vondt og som ikke prøvde å gjøre problemene mine små. Hun trodde meg, hun tok hva jeg sa på alvor og det uten å skulle irettesette meg for å være mørk, dyster eller mangle tro. Hun så meg. Hun hørte meg. Hun likte meg. Mamma hadde jo også gjort det, jeg vet hun prøvde mange ganger, og jeg vet at hun både gråt og ba for meg, men hun var mamma. Katrin var annerledes. Hun var min «Match Made in Heaven».

Øglandia er blitt et sted der det er mer enn bare øgler, det er faktisk noen blomster og trær der også nå. Ikke bare stein og bratte klipper med litt tørre kratt, men ordentlige trær og blomster, og en benk ved et vann. På den benken pleier jeg å sitte, og noen ganger, men ikke alltid altså, så sitter mamma eller Katrin der med meg også. Jeg er ikke alene i mitt mørke lenger, det er noen som ser meg og som går sammen med meg inn i lyset, ett skritt om gangen.

*****
Stykket er skjønnlitteratur, ergo: Oppdiktet og ikke basert på virkelige hendelser eller personer.

4 kommentarer om “A Match Made in Heaven

Legg til din

Din tur til å dele :)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: