Tjenersinnets velsignelse

Vi skal, som troende, ha et tjenersinn som minner om hva Jesus hadde. Men i hvilke situasjoner i livet gjelder dette? Tenker vi kun på det i menighetssammenheng eller også i hverdagen? Jeg har møtt flere som ikke ser det som like viktig i hverdagen som de gjør i menigheten og dette forundrer meg litt. Hvis vi kun tjener der det kan hjelpe oss, og ikke der andre ikke ser det, så er det egentlig ikke tjenersinn vi utviser… Da er vi kanskje mer opptatt av å bli sett, få anerkjennelse og bedre vår sjanse til «finere og større» oppgaver. Jeg tror at dette er ubevisst for de fleste, men det er viktig å ta fram i lyset.

Jeg har fått melding fra bekjent om jeg trengte hjelp til f.eks. kakebakst. Jeg har tante som kom og tok vasking dagen før og som stilte med sitt nydelige vesen, eggerøre og hardangerkaker på selve dagen. En svigerinne som har hjulpet i mange vinkler og med flere ting, og flere kunne (og burde nok) vært nevnt. Selve dagen var det spørsmål fra mennesker på begge sider i familien, kan jeg hjelpe med noe? og jeg er så rørt og takknemlig for alt og alle. Men helt ærlig, det var gutta mine som jeg ble mest rørt over. Da alle var gått fikk de beskjed om at de måtte hjelpe litt med å flytte bord og å få sofaen inn igjen fra verandaen. 20 minutter senere er jeg ganske paff og takknemlig. Ikke bare gjorde de de tingene, men på den korte tida var bordene tømt for flasker, glass og annet, duker ristet, bord flyttet ut, pakket ned eller satt på plass, hele stua støvsuget og sofa, stuebord og lenestol tilbake på plass- og det uten noe sukk eller klaging. Takknemlig mor langt ned i hjerterota 🤩.

Hva alle gjorde og gav meg var tjenersinn vist i praksis. Ikke fordi de følte de måtte hjelpe, men fordi de hadde lyst utav omsorg og kjærlighet. Og jeg tror nok de har funnet glede i å kunne stille opp og hjelpe, litt som Jesus sa: Det er saligere å gi enn å få. Jeg er hvertfall veldig glad de gangene andre lar meg få lov til å hjelpe dem, og jeg føler meg så takknemlig for å få lov til det, men jeg er også utrolig takknemlig de ganger jeg- som denne gang- opplever at mennesker frivillig og med glede hjelper meg. Tjenersinn gir velsignelse både til giver og mottaker, og det bringer ære til Gud.

Vi påminnes stadig i Guds ord om at vi skal søke andres beste og sette andre høyere enn oss selv, og det nevnes flere ganger at vi skal være hverandres tjenere og ha et tjenersinn, men vi tenker sjeldent over hvor mye av vårt liv og vår hverdag det bør og skal påvirke. Det er ikke bare de gangene i uka vi er i menigheten det skal leves ut, det er alltid. Om det er ledere som biter i seg tanken: Vet du hvem jeg er? og heller tåler å bli tråkket på tærne. Om det gjelder å la mobilscrollingen være og heller gå å henge opp en maskin med klær for den som skulle gjort det. Det er så enkelt som å ta barna ut på en ekstra luftetur så den ektefellen som er enda mer sliten enn man selv er får en pause, eller det å bite i seg at man ikke er særlig glad i fotball og ta tur nummer sju på fem dager til banen med ungen som så gjerne vil øve mer. Tjenersinn skal påvirke hele vårt vesen og hele vårt liv.

Sant tjenersinn setter andre foran seg selv og det bygger på omsorg for andre. Vi velger å stille opp for andre selv om vi personlig kanskje kunne tenkt å holde på med noe annet. Det er å velge å sette en annen sitt beste foran oss selv. Ikke av tvang, men med glede fordi vi bryr oss på ordentlig. Med det sagt, jeg tror ingen av de som har hjulpet meg har tenkt tanken om at de viste Kristi sinnelag og tjenersinn i praksis mot meg, den tanken har nok aldri slått dem, men det var det de gjorde, og jeg er utrolig rørt og takknemlig.