Å være pårørende kan være en tung oppgave. Mine barn er vokst opp med å være det siden jeg har vært syk hele deres liv, men selv om de har måtte lære at det gir begrensninger og at enkelte hensyn må tas, så har jeg ikke inntrykk av at de har kjent på det som en tung byrde. Barn kan oppleve foreldres sykdom, problemer og avhengigheter på den måten, men jeg tror mine har mer kjent på at det er kjipt og urettferdig. I helsevesenet er det heldigvis blitt større fokus på barn som pårørende, men vi har nok langt igjen på det området, både offentlig, som menigheter og som privatpersoner.
Det er ikke barn som pårørende jeg skulle skrive om, men om hvordan det som forelder er å stå og se at barnet sitt forsvinne inn i en tomhet, et mørke og en apati som ikke er god. Den eldste av min har noen tunge år bak seg, som om ikke alt han måtte igjennom tidligere i oppveksten var nok. Det var ett par år jeg nesten ikke så ham, da han var mesteparten av tiden hos far. Å sitte her å se han ikke har det godt og at ting ble verre og vanskeligere var ikke godt. Det var mye frustrasjoner og mammahjertet verket og led dypt i perioder. Når de nærmeste sliter så ønsker man å hjelpe, og man ønsker å få lov til å hjelpe, men jeg kunne ingen av delene. Jeg måtte akseptere at han valgte å være borte (han var gammel nok til å bestemme dette selv) og måtte godta å følge ham fra sidelinjen. Forferdelig vondt og tungt var det.
Jeg har ikke tall på alle de bønner som er bedt og for alle de hjertesukk som er vendt mot himmelen og Gud. Om hjelp til hvordan jeg skulle håndtere ting, om at Gud måtte virke i ungens hjerte, om at han fikk hjelp fra omgivelser og annet. Det hele ble for min del tyngre ved at det kom på toppen av et tilbakesteg ift egen sykdom som satte meg godt ut. Jeg visste at kjefting og kravsetting ikke ville hjelpe, så selv om jeg gav noen beskjeder og tok opp enkelte ting med ham inni mellom, så var fokuset på å bevare et godt forhold mellom oss. Jeg har i løpet av den tiden sagt til enkelte at for meg er det viktigste å bevare varmen mellom oss og ha det godt sammen slik at den dag han er klar, så både vet og opplever han at han kan komme til meg. Og jeg visste jo også at det viktigste verket som trengtes var det indre, og det er det bare Gud som kunne gjøre. Vi har lett for å ville klare det selv, men bare Gud kan forandre det indre i andre mennesker. Å sitte på sidelinjen i en slik sak er ikke enkelt, men kanskje mer nødvendig enn vi tenker over? Vi følger med, vi kommer med oppmuntringer, men der og da er vi ikke en del av kampen, selv om vi er på laget.
fortsettelse følger
med Gud i hverdagen 
❤🙏