Uti mai kom en endring i hvordan alt var. Plutselig var gutten hos meg nesten hele tiden og hos far bare noen dager inni mellom. Jeg hadde to-tre ganger det siste året sagt til ham at det er vanskelig å gi han hjelp når han spør, for på en måte så kjenner jeg han ikke helt. Som jeg sa til ham, jeg kjenner deg jo fordi du er gutten min, men jeg kjenner deg ikke i forhold til de ting som er vanskelig og tungt siden du har vært her så lite. Jeg tror han skjønte litt av det, men det er ikke lett å forholde seg til når man er 17 år. Men etter at han begynte å være fast her igjen så har jeg litt etter litt fått se hvor alvorlig ting egentlig er. Jeg har visst at det var vansker, men hvor store utfordringene var så jeg tydeligere og tydeligere.
Henvisning nummer 2 til ABUP førte til en utredning i vår og i sommer fikk han diagnosen blandet angst- og depresjonslidelse. Som utreder sa, det er egentlig en mild diagnose, men konsekvensene (hvordan det påvirker) er mye større i hans tilfelle enn vanlig. Jeg (og andre) mistenker at det også ligger andre ting der, men å få ny vurdering i HABU er ikke enkelt, men vi må bare ta tiden til bruk. (og at jeg skriver disse ting er avklart med guttungen altså). Ift skole fungerte lite, og med bare ett godkjent fag var det enten jobb eller å ta opp igjen året som var de alternativ han fikk, og han valgte denne gang (som første gang) skole framfor jobbing. Vi hadde en sommer der vi kom nærmere hverandre igjen, men jeg kjente at byrden i mitt indre ble bare tyngre og tyngre. Takknemlig for at vi kom nærmere hverandre og for at humøret hans ble litt lettere, men samtidig veldig tynget av alt han opplevde. Det var mange bønner og sukk om hjelp, og selv om jeg fulgte opp der jeg kunne så føltes mye bare innmari tungt ut. Til den dagen, etter flere uker bønn og sukk, som jeg kjente Gud løftet byrden av mitt hjerte. For en forandring det er! I det synlige var det ingen tegn til forandringer, heller ikke i guttungen, men mitt hjerte ble plutselig lettere, det var som om noen tonn med stein ble løftet av meg.
Da skolestarten kom så var det bestemt at han skulle følge et uteopplegg ved ABUP en dag i uka og ellers skole. Og det viste seg fort, faktisk første uka med forverring andre uka, at dette fungerte ikke. Men, og jeg sier takk Gud, på skolen var det flere med virkelig omsorg for gutten som tok tak i ting og hjalp meg med å snu rundt. Vi visste jo fra fjoråret at det ikke ville fungere og at drastiske endringer måtte til. Jeg opplevde at jeg ble inkludert av både gutten og fra skolen sin side, og det gjorde godt. Å kunne bidra betyr mye, for selv om vi ikke kan forandre de indre ting i andre, så kan vår omsorg, støtte og hjelp gi styrke, lette byrden, lyse opp og vise vei. Vi som var rundt gutten fikk hans tillatelse til å ta valg, siden han syntes det var vanskelig, og vi er endt opp med et svært begrenset opplegg som etter noen uker ser ut til å være riktig nivå å legge seg på nå i starten.
Og nettopp det at vi har fått så mange gode og dyktige mennesker rundt ham som bryr seg på ordentlig, ser jeg som et stort bønnesvar (den siste kom inn for bare noen dager siden, så nå er det fire stykker!). At det er andre som kjemper ved siden av meg og som vil hans beste, er en fantastisk opplevelse. Det burde være selvsagt, men mange av oss vet at det er det ikke. Dette er nåde og hjelp fra Gud.
Men, hvordan passer alt dette inn sammen med min tro? Hva med at alt samvirker til det gode både i mitt liv men spesielt overfor gutten når han sier han ikke tror på Gud? Hva kan Gud gjøre når ungen har valgt å ikke tro? Dette er spørsmål som jeg kommer innom senere, men jeg ønsker først å skrive litt om enkelte holdninger blant kristne ift sykdom av både fysisk og psykisk art som ikke er bra, og det blir neste innlegg.
med Gud i hverdagen 
❤