Når de nærmeste sliter -9

Jakob hadde et stort kall over livet sitt, han fikk det på en måte nedarvet fra sin far Isak som fikk det fra sin far Abraham. Men, Jakob var en lurendreier som ikke hadde tålmodighet til å la Guds plan utfolde seg i Guds tid. Vel, kanskje var all den smerte Jakob påførte seg selv en del av Guds plan? For var det noe Jakob lærte var det at han var flink til å rote det til i egen kraft. Han prøvde å få velsignelser og goder i egen kraft og endte opp med å få konflikter som rev familien i stykker. Etter at han måtte flykte fordi han fryktet for sitt eget liv, så opplever han selv å bli lurt trill rundt av sin svigerfar, slik han selv hadde lurt (med mors hjelp) både faren og broren litt tidligere. Men selv om han roter det skikkelig til, så står Guds plan og kall fast.

Mange år senere finner vi Jakob på vei tilbake til sitt fødested. Han er fortsatt ikke trygg i Guds kall og prøver å finne måter å blidgjøre sin bror på. Den siste natten før det store møtet med broren er Jakob alene, vel; til det kommer en mann og sloss med ham hele natta. Jakob var ikke den som gav seg lett, han kjempet hardt, og kampen avsluttes når mannen gir et slag i hofta som gjør at den går ut av ledd. Jakob kan ikke vinne lenger, men han gir seg ikke, han vil ha den andres velsignelse.

Når Jakob gir sitt navn til den andre så er det på en måte å innrømme hvem han er som menneske siden navnet hans har som betydning både å holde i hælen, men også å lure eller narre, og det var nettopp det Jakob hadde vært. Men han får høre at nå skal han ha et nytt navn og at det er Israel, som betyr «Gud kjemper» eller «Gud rår». I denne sammenheng tolkes det ofte som den som kjempet med Gud. Om det første møtet med Gud gjennom drømmen der Jakob så engler gå opp og ned en stige påvirket han stort, er det her, etter dette møtet og denne kampen, vi ser den virkelige forandringen. Jakob kjempet med Gud og Gud vant. Den mann som kjempet for egen sak og sitt beste, begynner nå å legge ting i Guds hånd på en helt ny måte.

Når vi har kjære som sliter så er det mange kamper vi må stå igjennom og det er mye smerte, sorg og frustrasjon. Men det er en kamp vi ofte unndrar oss, og det er kampen mot Gud. For helt ærlig, vi sliter med å omfavne det faktum at den smerte og prøvelse vi ser våre kjære gå igjennom virkelig er i Guds vilje. Hvordan kan Gud tillate alt dette hvis han er god? Hvorfor helbreder og gjenoppretter ikke Gud hvis han er allmektig? Hvorfor gjør ikke Gud slik jeg ønsker? Vi kjemper med tankene og følelsene, men fordi vi ikke helt vil innrømme at vi faktisk tviler på om Gud virkelig ser oss og bryr seg om oss, så tar vi aldri kampen med Gud direkte.

Vil vi virkelig oppleve frihet i hva vi står i og at det faktisk er gull gjemt i alt det tunge, trenger vi å ta den kampen. Vi må være ærlige om hva vi føler og tenker og vi må søke Gud for hva som er hans vilje og vei. Vi må i bønn, bibel og med Åndens hjelp kjempe oss fram til ny forståelse både av hvem Gud er, hvordan hans plan virker og hvem vi er oppi det hele.

Vi vil aldri vinne over Gud og vi vil aldri kunne overtale han til å følge vår ledelse, men vi kan kjempe oss til ny forståelse som igjen vil gjøre vårt forhold til Gud dypere, vår tillit sterkere og utvide vår forståelse av den store planen. Noen ganger trenger vi å minnes om at våre liv ikke er i sentrum i denne verden, de er en del av en mye større plan. Finner vi vår plass i denne, vil det skape en trygghet som gjør at vi står sterkere og mer støtt når stormene treffer og raser. Gud bryr seg om den enkelte av oss, men vår plass, vår prøvelse og vårt liv må alltid ses i sammenheng med Guds store plan.

Jo lenger vi unnviker å ta den nødvendige kampen med Gud, jo lenger vil vi kjenne på at uro, frustrasjon og håpløshet styrer oss og får oss til å kjempe og prøve å fikse alt i egen kraft. Når kampen er tatt vil vi selvsagt fortsette å oppleve tyngre perioder, men vi har en tillit til både Gud og hans nåde og godhet som ligger i bunn og gir en fred og tillit som bærer igjennom selv om det er mørkt stormvær i og rundt oss.