Årets hundremeter er avlyst!

La meg først forklare hva hundremeteren er. Det er at jeg kan gå 100 meter uten pause, 5 dager på rad, UTEN å få symptomøkning. Grei skuring for mange det, for meg: Uoppnåelig pr dags dato. Jeg klarer sjeldent en dag, enda mindre to, så fem? Det er lov å drømme.

For to år siden var dette målet mitt, først at jeg skulle klare det i løpet av mai, så innen sommerferie og til slutt i løpet av sommeren. Funket ikke. I fjor var det håpet mitt å klare det innen ferien og deretter i løpet av sommeren. Funket ikke. I år, jeg gidder ikke prøve eller håpe, jeg avlyste hele greia fordi det rett og slett er deprimerende å ikke klare noe så lite. Det betyr ikke at jeg ikke strekker meg etter å klare litt mer hele tiden, men nå er det helsa som avgjør og ikke hva jeg har lyst til. Kanskje vil det gå dette året, kanskje ikke.

Hvorfor jeg forteller alt dette? Fordi jeg kom på det igjen og også ser likheter med hvordan kristenlivet mitt har utviklet seg de siste årene. Fra å skulle stå å kjempe i tro for hva jeg da trodde var Guds løfter, til å håpe på svar og til hvor jeg er i dag; tro Gud og akseptere de omstendigheter som er utenfor min kontroll.

Jeg var av dem som trodde mye kunne ordnes ved å tro nok, be nok og være overgitt nok. Uten å være klar over det trodde jeg på ting (løfter) som ikke var bibelske og samtidig var jeg bundet av at jeg måtte klare godt nok. Jeg havnet under gjerninger, men trodde jeg var under nåden. Ikke bare sliter det et menneske ut, men all frustrasjon og forvirring man får når ting ikke skjer, skader og fører inn til vaklende tro og knust gudsbilde, dårlig selvtillit og selvbilde. For det må jo være meg, min tro og mitt liv det er noe galt med?

Så gikk jeg fra å virkelig tro ting skulle bedres gjennom å «stå i tro» til å håpe det ville skje. Det var mye som måtte både sorteres og ryddes ut av hva jeg trodde var bibelsk. Det tar tid, men når jeg fortsetter å søke Gud for Gud, får jeg både kjenne han bedre og også plutselig- får fred over at dette er hans vei for meg.

Neste fase var da jeg fant roen med at syk var jeg, og at det var greit. Det var ikke manglende eller vaklende tro, det var ikke det at jeg ikke klarte godt nok og heller ikke uoppgjort synd eller undertrykt av demoner som noen ville ha det til. Jeg var der jeg skulle være, i avhengighet til Guds nåde og hjelp. Et skrøpelig kar, i en hard og tøff hverdag, mer og mer avhengig av Gud. Avhengig av Gud ikke for at Han mirakuløst skulle fikse alt (noe han kan), men fordi jo mer jeg fikk se av ham, jo mer både ønsket og trengte jeg å kjenneHam bedre.

Jeg er ikke opptatt av å tro Gud for alt mulig lenger, men selvsagt er det ting jeg håper på, men det viktigste nå er rett og slett å tro Gud. Og det er en befrielse, for jeg trenger ikke streve eller å kjempe i tro, jeg står bare i den tro Gud allerede har gitt meg. Jeg trenger ikke å være flink nok, jeg kan være meg selv slik jeg er her og nå. Jeg kan hvile i nåden og i Guds kjærlighet og vet at uansett hva jeg møter er Gud trofast og god mot meg. Hva jeg strekker meg mot nå er ikke gull og grønne skoger (velstand og helse), men å få kjenne Gud bedre. Å få vokse i kunnskap og kjennskap til Ham er mitt dypeste ønske, og å se Ham æret gjennom min tillit til Ham, mitt liv og mine ord.

4 kommentarer om “Årets hundremeter er avlyst!

Legg til din

Din tur til å dele :)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere liker dette: