De siste dagene har jeg kommet over innlegg som jeg trengte lese (trykk tittel ifm referatene nedenfor for å lese). Det høres kanskje rart ut? Men jeg husker minimalt av hva jeg har skrevet over årene og det er regelmessig at jeg plutselig kommer over noe som jeg ikke husker men som blir til hjelp, trøst og styrke for meg. Hadde fokuset på bloggen min vært meg så hadde dette vært guffent, men fokuset har alltid vært å peke på Gud og hans trofasthet- og nettopp derfor kan jeg uten problem si at Gud bruker hva jeg tidligere har skrevet til å minne meg om hans storhet, godhet og barmhjertighet.
Vi mennesker har en tendens til å fly fra skrøpeligheter og prøvelser i stede for å innse at gjemt i disse tider er gull- og at det er nettopp prøvelser og skrøpeligheter som aller best får oss til å søke Gud. Vi liker ikke at livet kaster bølge etter bølge over oss, men når disse bølgene kaster oss på klippen- til korset- så er det mer verdt enn tusenvis av gode dager. Vi er svake og skrøpelige og når vi erkjenner det og søker Gud er han trofast god og nådig mot oss, for det er i svakhet hans kraft fullendes, det er i de tider vi virkelig får erfare hva guddommelig kjærlighet, nåde og barmhjertighet er.
Kan jeg få av ditt Jesus?
Er et innlegg som går inn på det med å akseptere det liv og de skrøpeligheter og utfordringer vi har. Ved å innrømme egen svakhet og tilkortkommenhet tvinges vi til å søke korset og i alt stole på Herren for hjelp, kraft og nåde. Jeg er ærlig på at jeg har et elsk/hat-forhold til egen sykdom, noe jeg skriver litt om- men nettopp i det at jeg velger å være svak åpner jeg opp for at Gud kan vise seg stor, både i mitt liv og gjennom mitt liv.
Min mest bedte bønn
Er et innlegg hvor igjen svakhet og skrøpelighet som redskap i Guds hånd tas fram. Jeg skriver hva mine to mest bedte bønner er og til sammen har de hele 5 ord (jeg er ikke alltid like ordrik av meg). De ordene er i tøffe tider det eneste jeg klarer å si, men de inneholder langt mer og dette skriver jeg om. Samtidig en liten påminnelse om at det finnes ikke noe slikt som superkristne og superbedere.
Å la sykdommens byrde bli byggesteiner
Ingen overraskelse vil jeg anta at dette også er i sammen bane men med litt andre punkter og vinklinger. Jeg snakker om å ta opp det kors Gud har ‘spesialdesignet’ for den enkelte av oss og litt om at de tunge tider viser oss tydeligst hva som egentlig bor i oss. Men når vi bringer det lille vi har til Gud så vil han bruke det som byggesteiner for å la oss vokse i kunnskap og kjennskap til hvem han er, og med det styrke og grunnfeste vår tro enda mer. Jeg er innom hvordan svaler bygger reder og hvordan det den gang ble slik trøst for meg- når jeg bygger mitt ‘rede’ hos Den allmektige, så får jeg er trygt og godt bosted som gir skjul, vern og styrke.
med Gud i hverdagen 
Dette med å ordlegge seg i bønn har vært et problem for meg også og da har det vært ei trøst at Ånden selv går i forbønn med sukk som du også skrev. Gud vet jo hva vi trenger før vi ber. Det er veldig trosstyrkende å ta for seg Guds løfter og takke for dem. Gud velsigne deg ❤❤❤
Kjenner godt igjen dette ja, og jeg har vel slitt med følelse av utilstrekkelighet ift bønn i alle år, men hva jeg har funnet trøst i er at mange av dem som levde stort for Gud følte det samme… Jeg tror at erkjennelsen av egen svakhet er viktig og det gjør at vi føler vi kommer til kort, men hvis vi tenker over hvem vi henvender oss til og er i nærværet av, den Gud som frelste og elsker oss, så er det samtidig befrielse i det. Vi trenger ikke prestere i bønn, vi søker hans fellesskap, ære og hjelp.
Jeg har ikke vært flink nok til å bruke Fadervår, jeg skulle vært mye bedre der- for det er en daglig bønn (Jesus ville ikke sagt vi skulle be om daglig brød hvis ikke)- og det å ta tid til å be den og også stoppe opp litt ved hver setning og be rundt hva de sier, finner jeg hjelpsomt.
Og som du sier, holde fast i løftene. Guds trofasthet mot oss er stor og hans nåde ubeskrivelig.
Guds fred, dyrebare søster Eva
Varm klem, Cecilie