Min mest bedte bønn

Kan du tenke deg hva en superkristen og megabønnekvinne som meg har som den mest bedte bønnen i hele sitt liv?

Vel, mens du tygger på den og spytter ut et svar så skal jeg bare først komme med en avklaring eller to.

For det første: Jeg er ingen superkristen, det finnes faktisk ikke superkristne- jeg er bare lille meg som velger å tro at Gud er den han sier i sitt ord han er, og så prøver jeg etter beste evne- og i tillit til Guds nåde og styrke- å leve et liv som ærer Gud og hjelper andre. For det andre: Jeg er ingen megabeder, er det noe som gjør at jeg føler meg liten og utilstrekkelig, så er det bønn. Men det hindrer meg ikke fra å stadig be til Gud, å søke hans ansikt, å legge sorg og glede, takk og behov, fram for ham. Jeg fant et (for meg) utrolig sitat av Charles Spurgeon her for litt siden:

It is a most delightful reflection that if I come to the throne of God in prayer, I may feel a thousand defects, but yet there is hope. I usually feel more dissatisfied with my prayers than with anything else I do.

Så tilbake til svaret på spørsmålet i starten (har du funnet ut hva du tror det er?), min mest bedte bønn er:

Åhh (sukkende)… Gud. (sukk)

Ja, der har du det, det er den aller mest bedte bønnen i mitt liv. Og bare for å gi deg litt mer, den nest mest bedte bønnen i mitt liv er:

Åhh… (sukkende) Gud. (sukk) (Liten pause før det bestemt og fast kommer) Du ER hellig.

Kanskje ikke rart jeg sliter med å synes at bønnelivet mitt er særdeles sterkt og godt? Men jeg har kommet til den erkjennelse at de mange gangene det eneste jeg orker er å løfte blikket mot himmelen (som er der et eller annet sted langt over taket mitt) å sukke «Gud», er kanskje de gangene mine bønner er mest helhjerta, overgitte og tillitsfulle. Jeg tror faktisk at de gangene er det som at bønnene får en ekstra skarp pilspiss og flyr i superfart til Guds ører. Hva jeg hvertfall vet er helt sant er at Guds ører er åpne for alle mine sukk, om de kommer med ett ord eller fem setninger. (annet innlegg i denne duren er «Jeg kan ikke be ordentlig»)

Herrens øyne følger de rettferdige, hans øre lytter til deres rop. (Sal. 34:16)

Av en eller annen litt merkelig grunn så er det tider jeg savner de bønnene, ikke fordi jeg egentlig ønsker all trengsel, smerte og utfordringer som har satt meg i en posisjon som gjør at det eneste jeg orker er å se opp, sukke «Åhh Gud, du er hellig» og så sitte mens tårene triller nedover kinnene i hva som føles ut som litervis. Jeg savner dem fordi jeg opp i all smerte og utslitthet kjenner på en ro og tillit som jeg vet kommer av at jeg gir helt opp å klare selv og lar alt legges i Guds hender. Jeg er på et sted der det ikke er noe som helst igjen av meg, utenom ønsket og behovet om å søke Herrens ansikt og herliggjøre hans navn.

Når jeg vender blikket oppover er det fordi jeg ikke har krefter til å si noe, men jeg bruker kroppen til å vise: Gud, jeg kommer til deg, jeg søker deg, jeg stoler på deg, jeg venter på deg, hør min bønn (ehh sukk og tårer), Far i himmelen, jeg ser til deg- og kommer til deg- for hjelp og nåde.

Herren er nær hos dem som har et nedbrutt hjerte, han frelser dem som har en knust ånd. (Sal. 34:19)

Når den sukkende «åhh Gud» kommer så er det mitt hjerte som øses ut for Far. Jeg har ikke ord på de følelser som fyller kroppen, ikke ord på alle utfordringer som omringer, ikke ord på alle ønsker om hjelp og velsignelser for andre mennesker, ikke ord på hva jeg trenger (for jeg vet ikke hva jeg trenger). «Åhh Gud», er en total overgivelse av alt jeg (ikke) er i Fars hender. Han som skjønner tårene og sukkenes språk bedre enn noen andre. Han som faktisk gir oss sukk som bønn. Han som forstår også når jeg ikke har krefter til å i det hele tatt begynne å forstå.

På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord. Og han som gransker hjertene, vet hva Ånden vil; for Ånden ber for de hellige etter Guds vilje. (Rom. 8:26-27)

Når den mer faste «du er hellig» kommer så er det for meg kanskje det største jeg kan si om Gud og til Gud. Erkjennelsen av Guds hellighet er for meg som å si at Gud du er over alt og alle, du er alltid rettferdig og god, du er tilstede og du hjelper, du handler alltid rett og til din ære og vårt beste, du er størst, du er mektigst, du er allmektig Gud. Ingen andre enn deg er verdt min lov og pris, bare du. Jeg bøyer meg for deg, for din vei og vilje, og takker for Jesu soningsverk som gjør det mulig at jeg kan komme innfor deg og søke ditt ansikt. Erkjennelsen av GUDS HELLIGHET skaper en ærefrykt og gudsfrykt i meg som gjør at jeg med full tillit kan legge hele mitt liv i hans hender og stole på omsorg og hjelp, samtidig som den minner meg om hvorfor jeg er her- ikke for egen vinning og velbefinnende, men for hans herlighet og hans rikes del.

Jeg er stolt over Herren, la de hjelpeløse høre det og være glade.
Pris Herren sammen med meg, la oss ære hans navn!
(Sal. 34:3-4)