Hvordan har DU det?

En av de tingene som frustrerer meg mest er når det kommer perioder der jeg ikke klarer å ha kontakt med andre slik jeg ønsker. Vel, det er vel egentlig et konstant sår i meg, men det er tider der det blir verre. Jo dårligere jeg er, jo mer krever hverdagen og jo mindre er det igjen til alle de dyrebare andre. Og gode stunder med andre er hverdagslykke som ikke kan kjøpes for penger.

Jeg innbefinner meg med at de viktigste dyrebare andre er guttene mine, det er de som skal ha mitt beste. Men, det er noe med å være i kontakt med og ha fellesskap med andre, det ligger liksom dypt i oss… ja, skulle nesten tro vi var skapt for fellesskap? Det er også derfor jeg prioriterer det så godt som jeg kan, men når en times besøk tar dager å komme seg fra eller en mail krever noen timers hvile, så er det ikke alltid så mye slikt man får tid til. Selvsagt, hadde jeg satt disse tingene foran matlaging, leksehjelp, mathandling, rydding og vasking og andre praktiske ting, så hadde jeg jo orket myyye mer, men det hadde bare ikke vært riktig.

Det er så mange av dere jeg kunne tenkt å legge igjen en kommentar hos, sendt en sms eller en mail til, men det er liksom ikke nok krefter igjen. Kanskje skulle jeg gjort det i stede for å skrive dette innlegget? Men da hadde jeg jo bare fått sagt til en at jeg lurer på hvordan DU har det, og ikke til mange… Så, oppi bursdagsforberedelser (eldstegutten) og annet så er dette mitt lille bidrag. Jeg lurer faktisk på hvordan DU har det? Jeg skulle ønske jeg kunne kommet inn i stua di og satt meg ned og kikket deg inn i øynene mens jeg spurte, men jeg kan ikke det. Jeg skulle ønske jeg kunne skrevet en mail til så mange av dere med personlige hilsninger og ord til oppmuntring, men jeg kan ikke.

Det hadde vært så lett å bare la være, la være å skrive dette og la være å si at jeg bryr meg på ordentlig og ønsker å gi deg klem og dele fellesskap med deg. Men tenk hva vi hadde tapt hvis jeg bare hadde latt være? Jeg hadde ikke fått delt mitt hjerte med deg, og du hadde ikke fått vite at jeg ønsker å dele fellesskap med deg og også, dele dine gleder og sorger. Jeg satt å tenkte på det mens jeg skrev avsnittet her, vi må gjøre hva vi kan og så la Gud få styre prosessen videre. Jeg kan ikke skrive haugevis av mailer og sms’er, men jeg kan skrive her. Når det er det beste jeg kan gi og gjøre, så må det også være godt nok. Det er noe med å ikke tenke på alt vi skulle gjort hvis vi hadde så og så mye, men å finne ut hva vi kan gjøre med det vi allerede har.

Med alt dette sagt, skulle du ha behov for å dele hjertet med noen om ting du føler du ikke kan si til andre eller skrive i kommentarfeltet, så kan du maile meg. Jeg kan ikke love de lange svarene, men jeg kan love at jeg vil lese, gi et kort svar og også løfte deg i bønn.

Ønsker alle dere dyrebare og fantastiske mennesker en god og velsignet helg.
~ klem fra Cecilie

Har du ikke mailadressen kan den hentes ut HER (du tas til en annen side, der må du trykke en oppgitt rubrikk og så kommer adressen)