Å la sykdommens byrde bli byggesteiner

Du høres sint ut, er du sint?  guttungen kikker spørrende på meg og venter på svar, og svaret er som det mange ganger tidligere har vært: Nei, jeg er bare veldig sliten, og da vet du stemmen min kan høres litt sint ut, selv om jeg ikke er det…

og jeg kjenner smerten og sorgen skylle inn over hjertet, stakkars gutt tenker jeg… stakkars gutt som må spørre om slikt. Tenk om jeg kunne høres mer glad og opplagt ut, tenk om jeg var mer glad og opplagt. Plutselig kjennes sykdommens byrde ut som om den ble noen tonn tyngre å bære.

Der og da føler jeg at jeg står med ryggen mot veggen og ingenting kan gjøre. Hva skal jeg gjøre? Jeg har jo ikke de krefter som trengs for å gjøre noe som helst… eller jo, jeg har. Der og da kan jeg velge, velge om jeg igjen vil ta opp mitt daglige kors eller om jeg vil rømme inn i selvmedlidenhet og synes alt er urettferdig, Jeg kan akseptere min vei i livet eller jeg kan la være å kjempe og dermed svikte Gud, meg selv og barna mine ved å gi opp. Valget er, som alltid, mitt.

Jeg kom over et sitat hentet fra Charles Spurgeon nå nylig.

Remember this, had any other condition been better for you than the one in which you are, divine love would have put you there.

(klein norsk oversettelse: Husk dette, hadde en annen tilstand vært bedre for deg enn den du er i nå, ville guddommelig kjærlighet plassert deg der)

Jeg ser mer og mer at Gud har designet og tilpasset et eget kors til hver enkelt av oss. Han kjenner våre liv, han vet våre styrker og svakheter og han vet hvilke områder som må endres og hvilke som trenger å styrkes. Gud vet hvor han må legge press for å få oss til å se at i oss selv makter vi ikke, og han vet hvor han må dytte for å få oss til å søke til ham, der hvor det alltid er hjelp å få. Det kors som Gud har spesialdesignet for meg og mitt liv er det kors som han bruker for å minne meg om min avhengighet til ham og det samme kors han vil bruke for å herliggjøre seg selv igjennom i mitt liv. Samtidig som det kan være en tung tanke- at dette er noe jeg skal bære med meg, så er det også befriende, for det ligger et løfte om Guds nåde og hjelp for de av oss som er villige til å ta våre kors opp. Vi trenger ikke bære byrdene alene, vi kan komme med dem til Jesus, vi kan gi dem til Jesus og han vil gi oss hvile.

Det er liten tvil om at prøvelser og lidelser viser oss hva vi er laga av, og det er ikke få ganger jeg føler meg som støv, som en liten lettvekter uten hold. Men så er det jo slik at når regnet treffer støvet, så blir det gjørme ut av det og det er ofte der jeg havner når livet kaster sine stormer mot meg, i gjørma med mine såre tanker og følelser, med mine knuste drømmer og ikke-prestasjoner. De få halmstråene av evner og krefter jeg har, pakkes inn av den våte gjørma. Nettopp det ble slik et fint bilde for meg her en kveld. De halmstråene jeg har som dekkes av gjørme, de kan faktisk brukes til å skape et trygt sted for meg og mine.

Spurven har funnet et hjem, svalen har fått seg et rede hvor den kan legge sine unger, ved dine altere, Herre Sebaot, min konge og min Gud. (Sal. 84:4)

Jeg brukte litt tid på å lese om hvordan svaler bygger redene sine og kikket også på bilder av svalereder. Når svalen bygger rede så bruker den gjørme/leire og strå og den passer på at redet plasseres høyt oppe på en vegg og helst med overbygg rett over seg. Den tar et lite strå eller en liten bit av gjørme og plasserer før den igjen flyr avgårde og henter mer. Litt etter litt så blir det hele til et trygt og godt rede der svalen kan legge eggene sine. Og det ble slik et vakkert bilde. Jeg kan ta alle mine spede forsøk og alt jeg ikke klarer, alle mine mangler og alle mine tilkortkommenheter og jeg kan bære dem til Jesus, til Guds alter, og jeg kan legge dem fra meg der.

Ofte så er det slik at når vi møter prøvelser og motgang så har vi lyst til å flykte fra dem, men samtidig så vet vi at hva vi trenger er å komme til Gud med det hele. Selv om vi vet dette, hvorfor er det da så vanskelig å springe til Gud med en gang? Hvorfor prøver vi å hale ut tiden og gjør gjentatte forsøk på å fikse ting i egen kraft? Kan det være fordi vi egentlig vil unngå å bære det kors Gud har gitt oss? At vi egentlig ikke vil gå gjennom den prøvelse og lidelse Gud har lagt foran oss? Vi vet for at for å finne hvile og hjelp, må vi gå gjennom korset, og det er en vei som noen ganger føles for tung og krevende ut. Så vi prøver å rømme bort fra det hele, bort fra det kors Gud har sagt vi skal bære? Men da opplever vi bare at ting blir vanskeligere og tyngre… Når vi velger å akseptere det kors vi er blitt gitt og også søker Jesu kors, vil vi finne den nåde og hjelp vi trenger. Som svalen instinktivt vet at det tryggest stedet å bygge et rede er festet til en vegg, er det tryggest for oss å være forankret til korset.

Når jeg kommer til korset og legger alt jeg er ned, så søker jeg til hva som er det eneste trygge sted for både meg selv, mine og de rundt oss. For hver sorg, for hver smerte, for hver kamp, for hver prøvelse, for hver bit av strå og gjørme jeg kommer til korset med, jo sterkere vil mitt rede bli. Min historie med Gud, min erfaring med hans nåde, kjærlighet og trofasthet styrkes litt  etter litt for hver hver gang jeg kommer med mitt sønderbrutte liv. Hver gang jeg erfarer Guds nåde blir mitt skjulested, mitt «rede», litt sterkere. Hver gang Gud viser seg trofast og nådig, så styrkes troen i mitt hjerte og jeg vil ha et litt sterkere vern mot neste storm. Jeg kan la sykdommens byrde og andre prøvelser dra meg bort fra Gud eller jeg kan la dem bli brukt som byggesteiner i Guds hånd (og det fine med slike reder er at de er ment å være faste bosted, ikke kun oppholdssteder under krisetider).

Salige er de som bor i ditt hus, de skal alltid love deg.
Salige er de som har sin styrke i deg, de som lengter etter å dra opp til tempelet.
Når de drar gjennom baka-trærnes dal, gjør de den til et kildevell, og høstregnet legger sin velsignelse over den.
De går fra kraft til kraft, de trer fram for Gud på Sion.
(Sal. 84:5-8)

5 thoughts on “Å la sykdommens byrde bli byggesteiner

Add yours

  1. Kjære søster i Herren!
    Takk for at du deler igjen og igjen biter frå ditt liv som er så utrulig godt å lese.
    Varm klem frå Sigrid

  2. Det er alltid gripende å lese når du skriver om noe av dine hverdagslige utfordringer med sykdom. Men det er spesielt når du skriver om dette som byggesteiner…, ikke alle har kommet så langt i sitt avhengighetsforhold til Herren. Likefullt, det er bibelsk og det er trosstyrkende.

    Velsigna god dag! (som jeg også skrev på den andre bloggen :-))

Din tur til å dele :)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggers like this: