Feildiagnostisering av gudslivet

Fredag var jeg på sykehuset og jeg endte opp med å reise hjem med ny diagnose. Tydeligvis er det ikke verkebyll jeg har slitt med de sju siste ukene, men svettekjertelbetennelse. Behandlingen videre blir som nå, men jeg vet mer om hva jeg bør gjøre neste gang det kommer (som var veldig sannsynlig). Legen jeg var til var også enig i at jeg holder på med skylling og hjemmesykepleie litt ekstra for å være på den sikre siden, og jeg fikk også beskjed om hvordan «trappe ned» for å se om det er nok tilheling.

Kunne Gud helbredet meg? Selvsagt kunne han! Er helbredelse alltid i Hans plan? Tja, kommer an på hvordan du ser det. Jesus sonet for all synd og alt synden brakte inn i verden da Han tok straffen på korset, men ikke alt som er tilveiebragt gjennom korset er for denne verden, noe er forbeholdt den kommende. Som herliggjorte legemer, som total frihet fra synd, som liv uten sykdom og mangler. Men hva vi har nå er mer enn stort! Vi får tilgivelse for våre synder, vi blir rettferdiggjorte og vi kan leve i fellesskap med Gud. Og ikke bare det, vi er skapt til å leve til Guds ære og til å likedannes Kristus gjennom stadig helliggjørelse. Jeg lever ikke lenger for meg selv, men for Gud og Hans ære.

De færreste av oss ville i førsten si at vi mener Gud er til for oss, men la oss være ærlige, mange tror og mener dette. Og det at de oppfører seg og tenker at Gud er til for dem og at Gud er pliktig til å gjøre deres liv bedre og godt, gjør at mange faller fra troen når motgang kommer. Den lille tro de hadde kveles av motgang og lysten etter verdens rikdom. De så ikke på Gud som skaper, opprettholder og hersker, de så på Ham som et middel å bruke for at deres liv skulle bli bedre. Og når Gud ikke gjør som de vil, så tviler de på hvem Han er og om Han i det hele tatt eksisterer, og mange velger at de vil ikke ha noe å gjøre med en Gud som ikke løper etter deres pipe og oppfyller deres ønsker og lyster.

Og vi har alle vært eller havnet der at vi oppfører oss som at Gud er til for oss. Det var en tid der vi takket Gud for at Han var med oss og tok oss igjennom ørkenen. Da sorg banket på døra, da sykdom inntraff eller da mennesker var stygge med oss. Vi klynget oss til Gud og søkte daglig til Ham i Ordet og bønn fordi vi trengte Hans hjelp, og når Han var med oss hver dag og hjalp oss å gå igjennom dette så takket vi Ham for Hans nåde og godhet. Men så går det litt tid, kanskje måneder eller år, og så inntreffer det samme. Hvordan reagerer vi da? La oss være ærlige, mange begynner da å klage og murre, og de begynner å anklage Gud. Gud, jeg trodde vi var ferdige med dette? Jeg trodde du hadde fridd meg fra dette? Gud, jeg vil ikke gå igjennom dette igjen! Vi ønsker ikke oppleve mer vondt og mener at når vi har vært gjennom det en gang har vi bestått testen og lært vår lekse for resten av livet. Men vi har ikke, for da hadde vi ikke klaget og murret slik vi gjør. Sannheten er at vi liker ikke vondt og vi liker ikke å hver dag måtte søke Gud om styrke, hjelp og trøst til å komme igjennom. Vi vil ha overflod og lette dager, ikke daglige behov som må løftes til Herren i bønn og et indre som lengter etter å høre Gud tale til oss gjennom Hans Ord.

Gud er ikke til for oss, vi er til for Gud- og det er en sannhet vi må både lære og omfavne.

Israelsfolket ble tatt igjennom mange års vandring i ørkenen før de fikk gå inn i det lovede land, og den tiden brukte Gud til å lære dem å stole på Ham for daglig hjelp og forsørgelse. Det meste av Guds forsørgelse kom fra ting som var naturlige for omgivelsene, som vann og vaktler, men Gud sørget for at det kom til dem på en måte og i en mengde som ikke var helt vanlig, men likedog- Gud brukte ressurser som var der. Slik var det ikke med mannaen, den var et mirakel. Noe som ikke hadde vært der og som etter de gikk inn i det lovede land aldri mer kom, skapt og bragt til dem utav intet. Ikke bare det, de måtte samle for den enkelte dag (med unntak av dagen før sabbat) og det var alltid nok til at alles behov ble tilfredsstilt. De hadde alltid nok, men de måtte hver dag disiplinere seg og hente inn dagens føde. De som trodde de var smarte og samlet for to dager opplevde at det råtnet og fikk mark. Nei, de måtte lære å hver dag hente hva de trengte og de opplevde at uansett hvor mye eller lite de hadde samlet, fikk alle nok.

Det at de som samlet litt lite og de som samlet litt mer begge opplevde å ha nok for den dagen ble en god påminnelse til meg. Det er dager der jeg kan sitte og lese Guds Ord i lengre tid, men det er også dager der jeg ikke klarer mer enn noen vers. Jeg kan ha lett for å bli frustrert og motløs under de siste periodene, fordi jeg føler jeg trenger mer. Jeg må i de stundene være påpasselig med å ikke begynne å klage og murre mot Gud- og så det er sagt, jeg faller alt for ofte i dette (og jeg har måtte be Gud tilgi meg den synden)- men den påminnelsen jeg fikk i dag ber jeg om at jeg bærer med i hjertet og husker til senere. De dager jeg bare klarer å samle litt, så vil Gud likevel dekke mine behov for den dagen. Og skulle det være mange dager der jeg bare klarer litt, så vil Gud sørge for at jeg har nok alle dager. Jesus bruker den tiden med manna i ørkenen som et eksempel når han lærte folk i sin tid, men hva vi da får vite er at Jesus er det brødet, Jesus er hva vi trenger- og som Israelsfolket måtte lære å daglig hente inn hva de trengte, trenger vi å lære- og også, disiplinere oss til å daglig hente hva vi trenger fra Gud. Gud vil gi oss vårt daglige brød, men vi må gå å hente det. Når vi gjør det utfra vår evne og dagsform, så vil Gud sørge for at vi har nok for den dagen.

Men er vi fornøyde med å bare ha nok for en dag?

Guds mål er ikke vår lykke og velstand, men at vi likedannes Kristus og vi kan ikke annet enn å si at Jesus visste Han trengte daglig kontakt og «påfyll» fra Gud gjennom bønn og Skriften. Han holdt seg alltid nær Far og Hans mål var ikke å skape et godt liv men å gjøre Fars vilje. Han hadde mulighet til å «bruke» Gud for å slippe vanskeligheter, men Han stod prøvelsen igjennom fordi Guds ære var viktigere enn lette dager.

Feildiagnostisering av hva gudslivet egentlig er er særdeles utbredt i disse dager. Det er ikke vanskelig å finne de som snakker på en måte som gjør at det virker som om Gud er til for oss og for vårt jordiske beste, mens det er sjeldent vi hører at gudslivet handler om å dø, om daglig overgivelse, om å likedannes Kristus og om å i hele våre liv ære Gud (også i sorg, vanskeligheter og prøvelser). Livet er fullt av smerte og vanskeligheter for de fleste, og Gud lovet aldri å fri oss fra dette i dette liv (kun i det neste)- men Han har lovet å være med og at Han er nok for oss.

I mitt tilfelle er det ikke krise at jeg ikke fikk riktig diagnose i starten, men hvis vi har feil diagnose når det gjelder hva gudslivet virkelig dreier seg om- så kan det føre til evig pine, og det er mer enn litt alvorlig…

***
Minner om at det er utdeling av bøker, se forrige innlegg for info, påmelding tom onsdag 26.mai kl 12