Å leve utfra begrensninger

Første halvdel ble skrevet i starten av mai men jeg kom på dette igjen da jeg i dag ble stilt i en situasjon der jeg ble prøvd på om jeg var fornøyd med den plass Gud har satt meg på. Jeg leste et stykke om en jeg vokste opp med som er aktiv i mange sammenhenger, og tanken om hvor lite jeg makter kom. Jeg merket med en gang at ‘nå må du være på vakt Cecilie, så du ikke begynner å klage på den vei og det liv Gud har valgt for deg’. Så etter å ha jobbet gjennom den tanken og også minnet meg selv på at jeg har det liv jeg har fordi det er hva Gud har bestemt for meg, så fullførte jeg innlegget. Og siden det er skrevet på to ulike tider, vil nok siste del ikke henge like mye sammen med tittel som første del, men innlegget henger sammen fordi om.

Da jeg var frisk- og også, friskere- så levde jeg mer utfra de muligheter jeg hadde. Det var ikke så mange ting som stoppet meg fra å gjøre hva jeg hadde lyst til. I dag er det helt annerledes, hadde jeg gjort hva jeg ønsket så hadde jeg ikke vært på beina de korte stundene jeg tross alt kan. Det er mange år siden jeg lærte at jeg måtte leve utfra de begrensningene kroppen la på meg, men dette har blitt justert mange ganger etter som helsa er blitt dårligere og dårligere.

Vi liker å se på mulighetene vi har og overse begrensninger, og slik er de fleste av oss. Men når man kommer dit at man ikke kan gjøre hva man ønsker uansett hvor mye man gjerne vil, så står man plutselig ansikt til ansikt med både sorg og frustrasjon. For vi vil være friskere slik at vi kan bidra både i arbeidsliv, i nærmiljø, i familie og i menighet og annet- men når det blir mer og mer uoverkommelig er det vondt å forholde seg til den sorg og smerte det bringer inn i livet. Vi må tillate oss å sørge over alt vi mister, men vi kan ikke bli værende i sorgen for alltid. Når vi har bearbeidet dette nok, er ulikt, men en dag må vi alle bestemme oss for hvor veien videre skal gå; fornektelse eller akseptering.

Fornektelse vil for en kristen føre inn i til en falsk overbevisning om at selvsagt vil Gud forandre alt dette bare jeg tror, bekjenner og er god nok. Gud har jo forpliktet seg til å hjelpe gjennom alt, og han må jo befri meg så jeg kan tjene ham. Vel, Han må ikke, og i mange tilfeller vil han ikke, men det betyr ikke at Gud ikke er med og heller ikke at han ikke bryr seg nok. La oss aldri glemme at Gud skylder oss ingen ting, han er ikke forpliktet til å gjøre noe som helst for oss, alt vi får fra hans hånd er nåde fra begynnelse til slutt. Jeg har selv vært påvirket av tankegodset om at vi må selv stå i tro og at selvsagt skal Gud gripe inn, og det var både slitsomt og frustrerende. Slitsomt fordi jeg hele tiden måtte prestere og frustrerende fordi så lite skjedde. Og da kommer spørsmålene; hvorfor skjer det ikke for meg? Hva er galt med meg? Hva gjør jeg galt? Elsker Gud meg virkelig? For meg har de spørsmålene ført meg nærmere Gud, jeg visste han var Gud og da var det jo min forståelse av bibelske ting som var feil, men det har vært en veldig kronglete vei ut av mye av hva jeg trodde og inn i annet- men verdt det.

Å akseptere begrensningene må også komme med et annet moment, å godta den plass Gud har for oss. Og det å godta den plass man er på, kan være vanskelig. Men jo bedre vi kjenner Gud, jo lettere vil vi ha for å falle til ro med at vi er der vi skal være. Årsaken til at mange strever med å godta sin plass er at de vet for lite om hvem Gud er. Og så det er sagt, jeg har vært der. Jeg vet hva det er å oppleve omstendigheter som frustrerende og vanskelige fordi jeg har feil oppfatning av hvem Gud er og hva Han har lovet oss- når man tror at det meste kan fikses med stor nok dose tro, så er det å akseptere svakhet, sykdom, begrensninger og utenforskap vanskelig pille å svelge, vel ganske umulig egentlig. Når vi vokser i kunnskap til Gud så vil vi også lære at vi er til for Gud, og ikke omvendt. Vi vil forstå at meningen med kristenlivet er ikke at det i det fysiske og ytre skal gå fra herlighet til herlighet, men at vårt indre skal likedannes Kristus, vi skal vokse i personlig helliggjørelse og at den herlighet til herlighet vi opplever er når vi ser mer av hvem Gud er og hva Han har gjort og tilveiebragt for oss.

Gud har lovet å sørge for oss, men ikke i verdens forstand. Den rikdom Kristus tilveiebragte for oss var ikke helse, rikdom og framgang- men tilgivelse, rettferdighet og et personlig forhold med Gud. Hvis vi bare trakter etter hva verden og menneskenaturen lengter etter; aksept og anerkjennelse, berømmelse, kjærlighet og overflod til å gjøre hva man selv ønsker, så vil hva Gud gav oss gjennom Jesus virke grått og trist. For de som derimot er født på ny av Ånden vil Gud være deres største lengsel- også i de tider der ting i verden drar og lokker- det å kjenne Gud bedre og det å ære Gud gjennom helliggjorte liv er hjertets dypeste ønske.

Gud har gitt noen å være friske og aktive og kunne bidra i mange sammenhenger, noen har Han satt større begrensninger for i kropp og sinn, men begge er Guds barn og begge er avhengige av Gud og Hans ledelse, hjelp og kraft i hele sine liv. Den som verden ser som svak og unyttig, er nødvendigvis ikke det for Herren, for uansett hva plass Gud har for oss i livet, så kan vi leve våre hverdager til Hans ære og pris, og i avhengighet til Ham. Om man er framgangsrik i forretninger så trenger man Herren og kan gjøre sitt arbeid til Guds ære, er man hjemme på grunn av sykdom så trenger man Herren og kan gjøre det man klarer til Guds ære. Hva vi skal passe oss for er å begynne å klage på den plass Gud har bestemt for oss.

Gud er allmektig og alt hva Han har bestemt fra evighet av vil Han utføre. Han styrer både universet, verden og den enkeltes liv slik at det passer med Hans vilje og plan. Ingen ting av hva som møter meg kommer uventet på Gud, og ingen ting er for stort til at Han kan hjelpe eller for lite til at Han bryr seg. Guds plan om å frelse et folk som skulle likedannes Kristus og leve til Guds ære skjer som Han har tenkt, planlagt og styrer det. Ingen ting i denne verden hender utenfor Guds kontroll, og uansett hva slags liv vi har, så har Gud planlagt det slik for oss- og Han vil bruke alt som skjer oss, både godt og vondt, til å likedanne oss Kristus. Vårt mål er ikke gode og lette dager, men å kjenne Gud bedre, å se Ham mer som Han er, og å steg for steg bli mer lik Jesus. Han skal vokse, vi skal avta. Våre liv skal ikke være kjennetegnet av at vi grabber til oss det beste for oss selv, men av kjærlighet til Gud og andre mennesker. Vår overflod skal ikke være for å bygge egen rikdom, men for å hjelpe og støtte andre og Guds rike. Gud, himmelens og jordens skaper og opprettholder har valgt å elske oss, Han har valgt å frelse oss og Han vil fullføre det verk Han har startet i oss. Han har forskjellige plasser for oss i livet, slik vi også har forskjellige plasser og tjenester i legemet, men uansett hvor vi er og hva vi gjør, er Han hodet og også den som holder oss oppe, som leder oss og hjelper oss, som lar sitt lys skinne i oss og åpenbarer seg og sin vilje for oss. Vår plass innfor Gud er lik, men vår plass i verden er forskjellig, men uansett hvem vi er og hvordan våre liv er- Kristus er alt og i alle.

2 kommentarer om “Å leve utfra begrensninger

Legg til din

  1. Det er så godt å bli minnet på at ingenting i denne verden skjer utenfor Guds kontroll!!! Varme tanker og bønner❤❤❤

Din tur til å dele :)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere liker dette: