Et lite stykke familiehistorie

I går fikk jeg opp et varsel om en video med innhold skrevet av William Perkins. Jeg kjente igjen navnet, men husket ikke hvorfor og kikket ham derfor opp. Det var ikke mange linjer jeg leste før jeg tenkte: Å det er han! I stede for å bare dele videoen som er om de ti bud og om «positive» og «negative» sider ved dem (jeg trenger å se den flere ganger fordi den er både enkel og dyp på en gang), tenkte jeg at det passet å dele litt om mannen da jeg antar det er flere enn meg som ikke kan plassere ham helt. Han er i familien vår og er det ikke interessant å få litt småglimt fra de som har gått før oss? Det er viktig at vi henter lærdom fra familiehistorien vår, gjennom hvordan de levde og hva de forkynte og skrev.

William Perkins (1558-1602)
Ble født i landsbyen Marston Jabbett i Bulkington distrikt, Warwickshire. Foreldre var Thomas og Hannah Perkins. Som ung levde han et utsvevende liv med uvørenhet, verdslighet, profanitet og drukkenskap. Han begynte på Christ’s College i Cambrigde i 1577 og fikk bachelor i 1582 og masters i 1584. Mens han var der opplevde han en radikal omvendelse som mest sannsynlig startet med at han overhørte en dame på gaten som irettesatte et ulydig barn med henvisning til «drunken Perkins» (fulle/fyllefanten Perkins). Dette ydmyket ham så mye at gav opp sine onde veier og søkte til Kristus for frelse. Han gav opp matematikkstudiene og sin fasinasjon for det magiske og okkulte og begynte å studere teologi.

Fra 1584 til sin død tjente han som lærer/predikant ved Great St.Andrew’s Church i Cambrigde og dette var en viktig kirke på den tid. Den lå på andre siden av gaten for Christ’s College hvor Perkins var fra 1584-1595 som ‘fellow’. Han var da pålagt å preke, forelese, følge opp studenter og være overseer av studenters økonomi, moral og oppførsel. Hans innflytelse var så stor at da han sluttet i juli 1595 for å gifte seg med en ung enke skrev en av hans studenter at ‘kjære Gud, la det ikke føre til ruin for skolen’. Han tjente ved skolen i andre kapasiteter også, og var elsket av mange for sin eksepsjonelle gave for preking og hans evne til å nå ‘vanlige mennesker’ med enkel forkynnelse og teologi. Han var enkel nok til at ulærde forstod ham samtidig så dyp at de skolerte alltid lærte noe. Det er også viktig å nevne at hans liv reflekterte hva han forkynte og lærte andre. Han ble i den engelske kirke og reformerte den fra innsiden, i motsetning til puritanere som ville endre fra utsiden. Med tiden ble Perkins som retoriker, skriftutlegger, teolog og pastor den den viktigste arkitekt for den puritanske bevegelse og hans visjon om å reformere kirken, kombinert med hans intellekt, pietisme, skriving, åndelig veiledning og kommunikasjonsevne gjorde han i stand til å sette tonen for mye av hva som ville skje i det 17.århundre. Hans innflytelse fortsatte gjennom teologer som William Ames og Richard Sibbes. Jonathan Edwards var en av dem som ca hundre år senere fremhevet Perkins’ skrevne verker som viktig.

Det er en historie om Perkins som viser det utrolige hjertet han hadde både for Gud og for mennesker, hans pastorhjerte skinner klart som sola. En dømt forbryter klatrer opp galgen og ser halvdød ut når Perkins utbryter; Hva mann? Hva er feil med deg? Er du redd for døden? Forbryteren innrømmer at han er mer redd for hva som kommer etter døden enn selve døden. Perkins sier at hvis det er så, så får han komme ned til ham og han skal se hva Guds nåde vil gjøre for å styrke ham. Forbryteren klatrer ned og de kneler ned sammen, hånd i hånd, og Perkins ber slik en effektiv bønn med bekjennelse av synder at forbryteren bryter ut i gråt. Da Perkins er overbevist om at forbryteren er vist hvor lavt han står, og er klar over sin synd, viser han ham evangeliet gjennom bønn. Den som gjenforteller hendelsen sier at forbryterens øyne ble åpnet så han så hvordan de svarte striper av hans synd ble krysset ut og kansellert av de røde linjer av Frelserens dyrebare blod, så nådefullt øst over ham at han igjen brøt ut i tårefull gråt over den indre glede han opplevde nå. Forbryteren reiste seg fra sine knær, klatret opp stigen, vitnet om frelse i Jesu blod og bar sin død med tålmodighet som om ‘han faktisk så seg fridd fra helvete han tidligere fryktet og himmelen åpen for å motta hans sjel’.

All informasjon er tatt fra boken «Meet the Puritans» av Beeke/Pederson s 469-480