Å bevare hjertet nær Gud

Jeg hadde egentlig tenkt å skrive ‘å stå djevelen imot’ som overskrift, men da jeg tenkte over det liker jeg bedre hva som står nå. De siste halvannet-to årene har vært ekstreme, selv her i hus. Jeg har vært vant med at ting er vanskelig og at det er unaturlig mye som knoter seg til i mange år, men det har blitt vel mye de siste årene. Vi hadde en 8måneders-periode der jeg hadde utbetalt ca 220 000 og fikk tilsammen 200 000 i ekstrautgifter. Greit at 130 000 var til nyere bil, og jeg måtte da låne halve summen, men vi kom igjennom det også. Samme periode holdt jeg på flere måneder med betennelse i kjeven, og det endte med en tann som ikke kunne reddes. Da de månedene var over, gikk det under en måned før jeg begynte på flere uker med verkebyller i lysken og flere inngrep. Men takk Gud for styrke og hjelp gjennom mennesker, det var tøft, men vi kom gjennom det også. Etter det ble det ikke ro, men roligere, til vi i desember satt og brukte 9000 på skabbehandling og opplevde at både vaskemaskin, kombiskap og støvsuger begynte å fuske samme uke, og det samme uke som jeg også hadde nytt inngrep i lysken. Det var bare å ta det også som det kom, med sukk til Far om hjelp, fordi annet hadde jeg ikke overskudd til. Forrige utbetaling gikk mye til nytt kombiskap og støvsuger da jeg valgte å stramme til for å få det gjort, og uvanlig som det er for meg; jeg fikk fikset vaskemaskin på reklamasjon (takk Gud for hjelp). Men så er det nå, ikke bare må vi kjøpe nye dekk, men min sedvanlige «uflaks» sprer seg til spesielt en av guttene. Vi kjøpte en moped som virket da vi hentet, men som begynte å rote da vi kom hjem. Og som en mellomløsning brukte han litt mer av pengene sine på en scooter, som virket kjempefint da han var på prøvetur og da han skulle hjem med den, men vel hjemme vil den ikke. Og det siste kom i ei uke der jeg har gjort for mye med kroppen, har hatt nytt inngrep i lysken ei uke tidligere, ene bror har vært ei natt på sykehus og ett døgn her (går fint med ham nå) og mamma til Rikshospitalet for operasjon (skal hente henne i ettermiddag, går fint). Da det stokket seg med scooter i går kveld (på bursdagen til nevnte guttunge) kjente jeg at jeg ble litt oppgitt. Det er greit at det er én som skal trøkke ned og ødelegge for meg, men å gå på ungene mine med samme «uflaks»?! Ikke greit. Ikke det at det ikke har skjedd før, for det har det, med gjentatt herping av sykler og annet oppigjennom årene, men at han skulle oppleve det på slike ting, det hadde jeg håpet han slapp.

Jeg forstår han blir frustrert, for jeg blir også det, og jeg forstår at som akkurat 17år er det ikke lett å bære, men han er god. Men hva med meg? Hvordan reagerer jeg? Og det er jo det riktige spørsmålet å stille uansett hva som skjer i livet. Om jeg har solskinnsdager og alt går på skinner, hvordan reagerer jeg? Bevarer jeg mott hjerte nær Herren eller vandrer det avgårde fordi jeg ikke «trenger» Ham så mye da? Når dagene er mørke og tunge, bevarer jeg hjertet nær Herren i overgivelse og tillit, eller lar jeg det vandre avgårde fra Ham med klaging, sutring og manglende tillit til Hans oversikt og godhet? Når det er orkan i kastene, tviler jeg på Hans evne til å hjelpe meg eller bevarer jeg hjertet nær til Herren?

Guds Ord sier vi skal stå djevelen imot og han skal fly fra oss, men det gjør jeg best ved å bevare mitt hjerte nær til Herren i total tillit og overgivelse. Det er ikke det rundt meg jeg skal ‘ta knekken’ på, men de spirer av mistillit, vantro og kjødelighet som viser seg å være i mitt hjerte. Hvis jeg jobber med å bevare mitt hjerte rent og overgitt og å velge tillit til Gud og Hans Ord uansett hva omstendigheter sier; da lar jeg ikke djevelen få rom. For det er det han ønsker når han kaster lassevis inn i livene våre på rekke å rad- å få oss til å tvile på Gud, til å ruge på syndige tanker og følelser, til å mistro Guds godhet og mye annet. Djevelen bruker våre omstendigheter for å knekke oss og for å få oss på avstand fra Gud. Det er enkelt å begynne å fokusere på å stå djevelen imot, men hvis de ytre omstendigheter blir vårt fokus, har djevelen vunnet innpass og vil ta mer rom- for da er det ikke Jesus vi er opptatt av, men vanskeligheter. Da er det ikke Guds evne og vilje til å hjelpe vi fokuserer på, men det vanskelige som er rundt oss og i oss.

I slike tider, om det er med ekstra velsignelser eller ekstra utfordringer, trenger vi å passe ekstra godt på vårt eget hjerte og jobbe bevisst med dets tilstand. Vi må vokte det godt og vi må rense det for tanker og følelser som er imot Gud. Det er hjertearbeid som krever mye, men hvis vi fokuserer på å bevare hjertet rent og å være i samfunn med Gud, så vil Han kjempe den ytre kampen for oss. Står vi fast i de bibelske sannheter (tenk på hva den åndelige rustning er) og ikke lar kjød og jordiske velsignelser/prøvelser forandre vårt fokus, vil slike tider bli til nytte. Ikke bare renser det troen vår for slagg og graps, men vi får erfare mer av Guds nådefulle omsorg for oss. Og ikke les: Det vil magisk løse seg. Jeg mener at selv om det er beintøft og vanskelig, selv om alt raser mot oss, kan vi bevare fred i hjertet og stå sterkt og støtt i troen, men vi må bevare vårt hjerte rent (og det krever hardt arbeid i slike tider). Vår tillit til Gud kan lyse opp mørket, ikke fordi vi tror sterkt, men fordi vi kjenner den Gud vi tror på og vet Han er trofast og god, uansett hvor mye omstendigheter og følelser prøver å motbevise det. Som jeg har sagt på flere kanter den siste uken, det er egentlig ikke vår kunnskap om Guds løfter som gir styrke, trøst og hjelp, men vår kjennskap til den Gud som har gitt dem. Jo mer vi blir kjent med Gud gjennom Ordet og livets hendelser, jo sterkere blir den trøst vi finner i Hans løfter om å alltid hjelpe oss, verne oss, styrke oss og rense oss. Fordi vi kjenner Gud som sann og god, blir Hans løfter til trøst og hjelp.

Jeg tror at jeg står djevelen best imot ikke ved å fokusere på han eller hva han kaster mot meg, men ved å legge alle ting på Gud, pleie fellesskap i Ord og bønn og ved å renske opp i eget hjerte. Min bønn oppi alt som skjer er visdom, ydmykhet og styrke, og praktisk hjelp for guttungen slik at det kan bli orden på både moped og scooter- det unner jeg ham virkelig.