Våre nære og kjære

Hver gang jeg går forbi det ene stuevinduet kaster jeg ett blikk opp på hvitveisen som lyser så fint oppe ved muren og jeg blir både glad, takknemlig og litt sorgfull. Planen er at den første buketten skal plukkes om ett par dager og den skal med meg på besøk til grandtanten min. Jeg vet at hun liker markblomster og hver gang hun får en bukett lyser hun opp. Hver gang jeg har krefter til å innom henne er jeg så takknemlig for det besøket jeg fikk, for jeg vet ikke når siste besøk kommer. Hun blir 92 til fredag, så det er ikke så rart at den tanken ligger der. Selv om hun er utrolig frisk og rask, og klar i hodet, så merkes det på henne at hun er «mett av dager», noe vi snakket litt om da jeg var innom sist.

Jeg er så glad i henne og ønsker ikke å miste henne, men for hennes del håper jeg hun snart skal få hjemlov, å komme hjem til Jesus. Tårene trykker på når jeg skriver det, både fordi jeg har henne inderlig kjær, men også fordi hun har bragt så mange gode stunder min vei. Hun er ei fantastisk dame med et hjerte som brenner varmt for Jesus og for sine nærme- og der får jeg lov å være inkludert av henne. Hun har mye levd liv bak seg, men gjennom alt så har hun holdt hjertet nær til Jesus og åpent for alle de mennesker som har kommet inn i både familie og liv. Hun er en dyrebar og nydelig sjel, som hver morgen åpner Bibelen og leser, som titt og ofte løfter barn, barnebarn, oldebarn og andre i bønn.

Jeg vet ikke hvor mange flere besøk jeg får til henne, derfor verdsetter jeg hvert eneste av dem.

Det er mange jeg har kjær og nær som jeg ikke kan holde kontakten med fordi kreftene og livet ikke tillater det, og det bringer endel sorg i hjertet. Ikke dårlig samvittighet fordi jeg ikke skriver eller ringer, men sorg fordi jeg har dem kjær og jeg ønsker å ta del i deres liv. Jeg ønsker å bringe omsorg og glede, en oppmuntring og litt varme. Det er utrolig frustrerende at jeg har en kropp og et hode som er for slitent til å vise andre den kjærlighet jeg har til dem, men slik er det bare. Jeg vet at det viktigste er guttene, og så de nærmeste i familien, men det er så ille stelt at jeg orker ikke holde kontakt med alle i familien heller. Jeg er heldig som har mamma, søsken og svigerinner som forstår- men det betyr ikke at sorgen over å ikke kunne blir mindre… Og så er det alle nære utenfor den kretsen igjen, og der regner jeg en del av dere som leser dette med. Mennesker jeg har blitt velsignet med og fått litt kontakt med, mennesker som jeg holder kjær i hjertet og løfter i bønn, mennesker som er dyrebare sjeler som jeg så inderlig skulle ønske jeg kunne holde nærmere kontakt med. Men også det er vanskelig. Hjerte og lysten til det er der, men ME’n setter stopper for at kropp og hode klarer det.

Jeg skriver ingen av disse tingene for at noen skal synes synd på meg, men fordi vi alle trenger en påminnelse om å ivareta våre nære og kjære. Vi trenger å la mennesker vite at vi bryr oss, at vi bærer dem i hjerte og bønn og at vi husker dem. Det er ikke alltid vi kan stille opp fysisk, og hva jeg er bevis på- ikke alltid gjennom tekst og brev heller, men vi kan løfte mennesker i bønn og vi kan- de stunder der vi orker, sende noen få ord for å fortelle andre at de er husket. Det er lite i forhold til hva vi ønsker, men er det det eneste vi kan klare, så er det å gi det beste vi har der og da. Kanskje kommer det en dag der jeg igjen kan pleie relasjoner bedre enn nå, men uansett hva- jeg ønsker å gjøre det lille jeg klarer her og nå- og være takknemlig for det. Å bære på sorg over å ikke kunne er egentlig greit nok- for da betyr det at jeg «bryr meg på ordentlig», men dårlig samvittighet for det, det gidder jeg ikke ha- for det er ikke viljen det står på, men evnen til å gjøre det.

Husk dine nære og kjære, vi vet ikke hvor lenge vi har dem.