Se til Jesus

Dèn dumme kua!
Hadde jeg tatt en av guttene i å si det om noen så hadde de fått et særdeles strengt blikk og en veldig bestemt: SÅNN sier vi ikke om andre! Men det gjelder dem, jeg- jeg derimot- er i min fulle rett til å både si, tenke og skrive det. Du ser, det er et menneske som irriterte vettet av meg over flere uker, ja det var vel halvannen måned. Hun var ekstremt sutrete og klaget litt for ofte, hun var selvopptatt og syntes at alt hva hun opplevde var for mye og for tøft og sårt, og det fikk jeg vite både titt og ofte- og for det meste i veldig upassende situasjoner. Det var så ille at jeg hadde lyst til å filleriste henne, gi henne et realt spark bak, slå ei steikepanne i nøtta på henne og ja; skrike høyt: NÅR skal du komme over deg selv?

For det spørsmålet stilte jeg meg selv mange ganger i løpet av de ukene som var innmari tunge, utfordrende, såre og sorgfylte. Etter å i lang tid ha gått på utslitt felg så rauste det inn med utfordringer og avtaler på flere kanter, og det hele ble litt vel for mye for meg. Det mennesket jeg så tre fram på innsiden min var ikke et vakkert syn, det var ikke et menneske jeg ønsker å være. Samtidig visste jeg at dette ikke var en vanlig sliten og utfordrende periode- for samtidig med alt som skjedde, så opplevdes det som om de beskyttelsesfilter vi har var like tynnslitte som mine krefter. Alt kjentes så mye vanskeligere og tyngre ut, de såre følelsene mye sårere enn vanlig og de utfordringer jeg vet kommer, lagde mye mørkere skyer i horisonten enn normalt. Det var som om det var en ekstra tyngde- eller en ekstra dybde- over alt som raste av tanker og følelser inni meg.

Normalt sett er det sjeldent jeg kjenner på bekymring for framtiden fordi jeg vet Gud vil sørge for oss, men denne gangen var det virkelig tøft. Jeg vet realiteten om at senvinters går utbetalingen min ned med flere tusen, og at det vil påvirke en allerede stram økonomi i stor grad. I dag kan jeg si det uten den store uro, men mens det stod på var det intens uro og også følelsen av å bli utfordret av Gud: Vil du elske, følge og tjene meg selv om det betyr å leve i fattigdom? Jeg opplevde også at det å være isolert fra omverdenen ble ekstra ille, jeg merket sterkere enn normalt hvor ‘ille’ det har blitt. Det, med en dårlig bursdag som forsterket det meste og det faktum at det er mennesker jeg kommer til å bryte kontakt med, gjorde at jeg kjente ekstra på det såre med å være mye alene, på ensomhet, på ubetydelighet og på lengselen etter å høre til, være sett og bli inkludert. Og som om ikke det var nok at jeg ble fokus i eget liv, i stede for Gud, så kjente jeg på en utfordring fra Gud: Vil du elske, følge og tjene meg selv om det betyr ensomhet og isolasjon? Det var andre områder også, men det holder å nevne to.

Vanligvis tar jeg mye i tillit til Guds trofasthet og godhet, normalen er at selv om det er tynnslitt og utslitt både i kropp, med økonomi og fellesskap med søsken i Herren, så går det greit nok. Denne gangen derimot var det som om all beskyttelse mot kamper både utenfra og innenfra var borte og alt smalt ekstra hardt inn og trykket ekstra hardt på de såre områdene. Ofte vil vi vel forklare det som unormalt tungt eller utfordrende- men de som har opplevd det, skjønner hva jeg sikter til, det er om det er plassert en forsterker på følelser, utfordringer og annet som gjør alt både større, tyngre og sårere, og når alt var tynnslitt ble det noen skikkelig tøffe, såre og tunge uker.

Se til Jesus. Jeg gikk og tenkte endel på det med at vi har en yppersteprest som har medlidenhet med oss fordi han selv er prøvet i alt. Å bare tenke de ordene er faktisk ikke veldig hjelpsomt eller til trøst, de ordene skaper egentlig litt frustrasjon fordi de viser oss ikke hvorfor Jesus er den hjelp vi trenger og hvorfor vi kan komme til ham med alt og vite at han forstår. For Jesus forstår hva jeg opplevde fordi han har opplevd mye verre ting selv, og nettopp derfor- fordi han både opplevde det og seiret i situasjonene- kan han komme meg til hjelp i min skrøpelighet. Det var spesielt to episoder med Jesus som mine tanker har sentrert rundt, og det er fristelsen og Getsemane. De to situasjonene har bragt meg mye trøst og håp, glede og forundring, takknemlighet og beundring og økt avhengighet og ydmykhet- for i begge de tingene klarte Jesus hva jeg ikke har klart like godt, å gå feilfri igjennom dem.

Jesu fristelse viser oss at det er normalt at vi utfordres på å ta kontroll i egne liv, på å gripe muligheter som kommer til å skape trygge liv i denne verden og gripe hva som er vårt på en urettmessig måte. Det er som Johannes skriver i første brev; kjødets lyst, øynenes lyst og hovmodig skryt. Dette er av verden og ikke fra Gud, og det er dette vi kjemper mot. Jesu fristelse kan ofte bli litt romantisert, det fremstilles som om det ikke var en reell kamp for Jesus, men at han bare børstet angrepene bort like lett som vi feier en flue av jakkeermet. Men det var ikke slik. Jesus var Gud, men også fullt ut menneske, og når han ble fristet så var det en reel indre kamp om å holde fast på Guds bud, Guds Ord og på det kall han hadde. Det var en kamp som han vant hver gang, han gikk ut av den like hellig og ren som han gikk inn i den. Jesus lærte oss at det er viktig at vi kan Guds Ord og at det er dette som er det sverd vi kjemper kampen med, men samtidig må vi ikke glemme den andre siden: Jesus var ikke bare en veiviser som forklarte hvordan vi skal stå i fristelser, det er mer enn det, Han vant den kamp vi så ofte taper, han stod støtt hele tiden, mens vi feiler og faller ofte. Han vant en seier vi ikke kan vinne i egen kraft, han er vår rettferdighet. Fordi Jesus ikke bare feide djevelens anklager og tilbud bort som om det var ingenting, men virkelig kjente på fristelsen, så kan han være min hjelper når jeg kjemper mine kamper. Når jeg heller mot å ville ha det behagelig på bekostning av lydighet, når jeg vil få ting servert uten problem og før behov melder seg og når det å ha eget liv i fokus og ‘jeg-fortjener-det’-holdning blir viktigere enn Guds ære og kall; i de ting viser ikke bare Jesus vei som forbilde, han er den som ber for meg og hjelper meg. Jeg vet han forstår fordi han har opplevd det og jeg vet at han kan hjelpe svake meg, fordi han seiret. Se til Jesus, husk at han både forstår hvordan det er å stå i fristelser og prøvelser, men også at Han vant den kamp vi alt for ofte faller i, og derfor er han den perfekte yppersteprest for meg- og deg- når fristelser kommer vår vei. Kampen var ikke enklere for Jesus fordi han også var Gud, tenk hvor mye tøffere den var fordi han opplevde fristelser og angrep som vi ikke kan drømme om nettopp fordi han var Guds Messias? Han hadde en hellighet, en rettferdighet og en dyp kjærlighet til Faderen som vi ikke kan forstå. Hvordan må det ha vært for en som var lys og liv å møte den ondskap og det mørket og kjempe den indre kampen? For djevelen ville få Jesus til å sette behagelighet framfor lydighet, enkel vinning framfor dyrekjøpt seier og ta til takke med et jordisk rike som var en forvrenging av det himmelriket som Jesus var kommet for å bringe og som han skal herske over når han kommer tilbake. Vi kjenner på en dråpe av fristelse, Jesus fikk Atlanterhavet mot seg- vi faller ofte, Han stod støtt. Jesus forstår- virkelig- se til Jesus når du trenger hjelp, og gjør det ofte!

Den andre episoden er som nevnt Getsemane, og den har jeg kanskje tenkt litt mer på enn den med da Jesus ble fristet. Du ser, det å bli fristet til å ikke stole på Gud, til å gjøre noe selv og ikke vente på Guds rette tid, til å stresse seg opp og samle opp fordi man tviler på Guds evne til å forsørge en gang der framme, det var reelle og hjerterivende stunder- men samtidig så vet jeg også at når jeg ikke kan, så kan Gud. Gud har vist seg trofast mot meg og guttene i så mange år og på så mange måter, at egentlig var jeg sint på- og frustrert over- meg selv for at jeg igjen skulle havne her. Jeg vet jo Gud vil gi hva vi trenger, selv om det kan bety å måtte tilbake til en tid der jeg ikke vet hvordan neste ukes behov skal dekkes, men det er jo ikke mitt ansvar. Jeg skal være fornuftig med hva vi har, men Gud har sagt at jeg skal søke Ham, hans rettferdighet og hans rike og at Han har tatt på seg ansvaret med å sørge for hva jeg trenger da Han ble min Far. Men selv om man vet så kommer fristelsen til å vike fra den rette vei og heller ta snarveier eller krokete veier, selv om man vet at man vil følge Jesus koste hva det koste må, så er fristelsen sterk og kampen hard- fordi det er ikke bare snakk om å omfavne en bestemmelse med hodet, det er å få hjertet i overensstemmelse med bestemmelsen.

Når man plutselig blir utfordret på hva det virkelig betyr å følge Jesus, stå opp for sannheter i Guds Ord, å stole på Guds omsorg og forsørgelse når det synlige taler midt imot og når hjerte rives i stykker på innsiden, for å si det slik- det er ikke en tur i parken man er ute på, det er vandring i steilt fjellandskap under den sterkeste storm med orkan i kastene og nedbør som tømmes ned og lyn og fare på mange kanter. Vil jeg elske, følge og tjene Gud selv om det betyr ensomhet, fattigdom og stadige kamper? Vil jeg virkelig? Hodet sier umiddelbart ja, for jeg vil jo, men så kommer det indre opp og begynner å protestere og klage- og det er her den kampen stod. Jeg vil følge Jesus koste hva det koste må, men jeg vil gjøre det med et villig- og ikke motvillig- hjerte. For å komme dit er det en intens kamp som river opp alt inni oss og som er så sår og tung at man forstår ikke hvordan man skal komme igjennom. Og i dette kan vi se til Jesus, vår yppersteprest som forstår og kan hjelpe fordi han selv er prøvd i dette, og han gikk igjennom uten synd.

Jesus visste at han var kommet for å frelse de utvalgte og han visste at det kom til å koste ham livet, ja ikke bare det- han visste om usanne anklager, om falsk dom og om den smerte som ville påføres ham fysisk og mentalt og gjennom at han ble forlatt av mennesker- og tilslutt Gud. Men opp til den stund vi snakker om, i Getsemane, hadde det vært mer på kunnskapsnivå, nå var det virkelighet. Nå kom kampen i hans indre om å omfavne den plan som han hadde vært med å å utforme og av hele hjertet være villig til å gå den planlagte veien. Han hadde visst om smerten og lidelsen, men nå stod han ansikt til ansikt med stunden. Jesus, som pleide å stå oppreist å be, ligger langflat på bakken og kjemper i bønn, han ber så intenst og det er så smertefull og tung en stund, at Gud sender en engel for å styrke ham der han kjemper. Jesus må kjempe mot lysten til å flykte og han må komme til det punkt hvor han av hele hjertet vil gå den vei som er foran ham. Kampen er hardere, tyngre og mørkere enn hva vi noen gang vil oppleve, samtidig så ser vi Jesu menneskelighet i ordene; Gud, om det er mulig, la denne kalk gå meg forbi. Han var menneske som deg og meg, han ønsket egentlig ikke all lidelse, men samtidig så var hans kjærlighet til Far og dem han kom for å frelse så sterk at det førte til en intens bønnekamp mot motviljen mot lidelse helt til han med alt han var kunne si; din vilje skje Gud og frivillig gikk mot hva som ventet ham, Han danset ikke på lett fot ut av hagen, det var et dypt alvor over det hele, men samtidig så var det nå med et indre fullstendig overgitt Faderen og med en visshet om at selv om hva som kom ble smertefullt og dødelig, så ville det gi liv til dem han kom for. Han så ikke med glede på smerten, men på hva som ville komme ut av hva han skulle gå igjennom.

Den kampen kan jeg forstå litt mer av etter de ukene jeg var igjennom, samtidig så blir jeg målløs over hva Jesus gjorde for oss. Jeg har hatt det i små doser og noen ganger flyktet fra smerten gjennom å gjøre ting eller fylle sinnet med annet, Jesus stod i det uten å vike en tomme til han var igjennom. Slik en yppersteprest har vi, én som kan komme oss til hjelp fordi han forstår og fordi han seiret og gikk igjennom uten synd, kan han hjelpe oss som svikter, feiler og faller. Se til Jesus, der han ligger langflat i hagen og kjemper, han forstår hva det betyr å kjempe mot tanken om å flykte fra smerte, men han gikk gjennom kampen og kom ut med et indre som var fullstendig overgitt Fars vilje.

Jeg ønsker ikke å være et trassig barn som gjør noe kun fordi det er blitt det fortalt, jeg ønsker å være et barn som med glede og utav respekt og kjærlighet for Far gjør hva jeg blir fortalt. Jeg har sett for meg to barn som begge får beskjed om å gjøre en ting. Det ene barnet knytter hendene, biter tennene sammen og du ser at det er trassig og går motvillig å gjør hva det fikk beskjed om, samtidig som det sutrer og klager over urettferdigheten som påføres det. Slik en etterfølger ønsker jeg ikke å være. Jeg vil være som det barnet du ser begynner å knytte hendene, men så raskt åpner dem, ser den voksne i øynene og smiler, ja jeg skal gjøre det- for så å gå å gjøre hva det ble fortalt. Kanskje ikke med glede over selve oppgaven, men med glede over å ha vært lydig og over å ha fulgt beskjeden til et menneske det respekterer og elsker. Derfor har jeg kjempet mot alle tanker og følelser som raste i ukesvis, fordi jeg vil ikke stake ut min egen vei, jeg vil følge Jesus koste hva det koste må, men jeg vil gjøre det med et villig og overgitt hjerte, ikke med trassighet og motvilje. Og i alt hva jeg møter kan jeg se til Jesus for hjelp, styrke og trøst. Han er den som ikke bare forstår, men som seiret og kan hjelpe meg å stå støtt i hva som møter meg.

Se til Jesus, og gjør det ofte, for i Ham er alt vi trenger.