Når alle forsøk ramler i grus

Jeg har gått og tenkt litt på enkelte av de ting jeg har prøvd å få til over årene. Fra å spre ordet om bloggene slik at kanskje flere leser, å prøve å skaffe litt ekstra penger inni mellom gjennom å bruke evnene mine og det med å få kontakt og utvikle vennskap med nye mennesker. Av en eller annen grunn så ramler alle mine forsøk på å nå flere mennesker med hva jeg skriver, å skaffe litt ekstra siden jeg ikke kan jobbe og det å utvikle fellesskap med kristne søsken sammen like fort som korthus i en plutselig bris. Hvorfor er det slik? Hvorfor faller alle mine forsøk i grus? Hvorfor funker ingen ting for meg, samtidig som jeg ser hvor enkelt det går for andre?

Det er flere som kjenner seg igjen i at det kan være slik. Det er sikkert de av dere som opplever at hva dere gjør faktisk gir noe tilbake, men andre er kanskje som meg at uansett hva man prøver så virker det som om det er dødfødt. Og kanskje har vi ulike forklaringsmodeller på hvorfor det er slik? La meg hvertfall nevne de tre vanligste jeg har kommet over gjennom årene.

Det er djevelens skyld! Den hører jeg med jevne mellomrom, og selv om det enkelte ganger kan være fordi man opplever angrep, så er det ikke slik at alt vondt og vanskelig som kommer vår vei er fra djevelen. Jeg har møtt flere av dem som hver gang de opplever noe som er litt verre enn flis i fingeren, skal stå djevelen imot ved å skrike og bære seg. De sliter seg ut på å skal gå til angrep hver gang noe skjer og uansett hvor mye de står på, så skjer lite endring- utenom at de blir slitne og frustrerte. Selvsagt er djevelen fornøyd med at han får ansvar for alt dette, for da gir vi ham større makt enn han har. Selvsagt liker han at vi bruker tid på å «angripe» ham, for da har vi fokus på ham og ikke på Jesus og korset. Hva jeg lurer på noen ganger er: Det brukes ofte vers fra bibelen mot djevelen, men hvor mye tid brukes på å minne seg selv om de samme vers og meditere på dem? Det er vårt indre som må styrkes og fornyes, det er i vårt indre vi må stå støtt for å kunne stå djevelen imot. Vi kan skrike hvor høyt vi vil, men er ikke vårt indre grunnfestet i den sannhet vi uttaler, så er det så vidt svak sommerbris som kommer ut av oss… og det er ikke mange som blir feid over endes av det, aller minst djevelen.

Det er de andre det er noe feil med! Det er andre mennesker sin feil at jeg sliter og har det vanskelig, det er andre som ikke ser min verdi og hva jeg kan bidra med. Det er deres feil. Det er enklere å skylde på andre enn å ta et realt blikk på seg selv. Kanskje ser ikke andre hva vi kan bidra med og kanskje så gjør de hva de kan for å gjøre det vanskelig for oss, men uansett hvor lite støtte vi får- eller hvor mye motstand vi møter- fra andre mennesker, så er de aldri hovedgrunnen til at vi ikke lykkes.

Det er meg det er noe feil med! Jeg kan ikke, jeg er så liten og ubetydelig, jeg kan ingen ting, det er min feil. Vi skal være ydmyke, men hva som ofte fremstilles som ydmykhet er langt fra det. Å flykte fra ansvar fordi man tror man ikke klarer er ikke ydmykhet, å konstant se ned på seg selv fordi andre kanskje klarer noe bedre, er ikke ydmykhet. Å alltid rakke ned på egne evner er heller ikke ydmykhet. Å innrømme at det er svakheter i oss selv og ting vi ikke klarer, kan være en ærlig innrømmelse som er nyttig, men ikke når den brukes som nevnt over. Å innrømme at det er ting man faktisk kan, trenger ikke å være skryt, det kan være en ærlig innrømmelse om at jeg kan. Falsk ydmykhet henger sammen med stolthet over å ikke kunne, og stolthet, uansett hvilken forkledning den kommer i, er ikke av det gode. Og hva vi ofte glemmer: Det er kanskje ting vi ikke klarer, men når vi ser mer på egne svakheter enn Guds storhet og makt, vilje og evne til å gjøre sitt verk i og gjennom oss, har vi feil fokus…

Jeg vet hvilken kategori jeg er oftest i, vet du hvilken av disse er du oftest i? Hva som er felles for de fleste av oss er at vi sjeldent tenker på hva som er den egentlige grunnen: Gud og hvordan Han har bestemt å styre alt.

Det er en tanke mange ikke liker. Selv om vi sier at Gud styrer alle ting og har kontrollen i alt, så mener vi det egentlig ikke. For hvis Gud styrer og kontrollerer alt, hvordan kan da vonde og vanskelige ting skje? Det er spørsmål mange stiller seg, og det henger sammen med en forståelse av at fra Gud kommer bare det som føles og oppleves godt ut. Gud vil jo ikke tillate sykdom og vanskeligheter? Og langt mindre føre dem vår vei! Men er ikke det en del av det å tro at Gud er den som styrer universet og historien? Jeg vet at mange ikke tror dette, de tror djevelen styrer og at Gud kan bare gjøre hva vi gir Han tillatelse til, men dette er ubibelsk. Det er Gud som skapte og det er Gud som styrer. Det betyr også at alt som kommer vår vei er i Hans plan for våre liv, også de ting som ikke oppleves godt ut.

Jeg kan tenke at det er meg det er noe feil med siden alt hva jeg prøver ramler i grus, jeg kan mene at det er andres feil siden de ikke ser verdien av hva jeg kan tilby eller jeg kan skylde på djevelen for alt som ikke funker og uansett hva jeg velger så fører det lite godt med seg. Det gjør meg nedtrykt og motløs, frustrert og oppgitt og man får lyst til å gi opp siden ingen ting funker. Men hva med å tro at det skjer meg fordi Gud vil, fordi Han styrer mitt liv på den måten? Hva med å godta at Gud har valgt at jeg skal vandre litt ensom, at jeg må dele Ordet uten å se resultat og at jeg må stole på Ham for daglig brød? Hvis jeg virkelig tror at Gud har kontrollen i alt og at Han styrer alt, så må jeg også godta at det vanskelige, at det som ser fruktløst ut, at det å vandre nesten alene, også er fra Hans hånd. Vil jeg godta og omfavne hva Gud bringer inn i mitt liv, uansett hva det er?

Det er ting om Gud som vi mener vi tror, som at Gud har all makt og er hellig, men bryter vi det opp i småstykker og ser på hvordan det påvirker alt som skjer oss i våre liv, så mener vi det ikke like vel. Hva med at Gud dekker alle våre behov? At Han vender alt til noe godt? At Hans styrke fullendes i svakhet? At i Ham har vi alt vi trenger? At Guds skrevne Ord er Hans tale til oss og alt vi trenger for gudfryktige liv? At jeg makter alt i Ham som gjør meg sterk? (og den siste taler om å stå i Guds plan og kall for våre liv, ikke i alt vårt kjød har lyst til å være, oppleve eller gjøre). Guds Ord skal bo rikelig i oss, og det er Ordet som er virkekraftig, både i våre indre og igjennom våre liv. Når vi leser Guds Ord leser vi Guds tale til oss, når vi deler fra Bibelen med andre, så deler vi Guds Ord, når vi grunner over Guds Ord, så fokuserer vi på det er som er der oppe, og ikke på alt i verden som vil fange oss inn, trykke oss ned og ta fra oss friheten i Kristus. Vi er ansvarlige for å være knyttet til Jesus- å være en gren som søker næring fra stammen det er podet inn på- men hva som skjer når den livgivende kraft strømmer inn i oss og igjennom våre liv- hva frukt det bringer- er ikke opp til oss. Vårt ansvar er alltid å være trofaste, lydige og overgitte til Gud der vi er satt. Å leve liv som ærer Gud betyr ikke at vi trenger å være sett, hørt eller kjent av mange- kun at vi er trofaste og blomstrer der Gud satte oss.

For ett par uker siden leste jeg om endel av puritanerne i England og det var en som trofast delte Guds Ord og fulgte opp hver enkelt familie som hørte til kirken han betjente i flere tiår, uten å se særlig mange bli frelst. Noen år senere kom en ny pastor og denne opplevde at hundrevis, om ikke tusenvis, omvendte seg. Forskjellen? Den første brøt grunn ved å dele Guds Ord trofast, den andre høstet hva den andre hadde plantet ved å dele Guds Ord trofast- men Gud var den som gav vekst og høst. Felles? Begge var trofaste menn som arbeidet hardt med å dele Guds Ord og å lære opp flokken sin i gudfryktighet- og begge vil bli vurdert etter deres trofasthet mot Guds Ord, deres kall og hvordan de var hyrder for den flokk de var gitt ansvar for, ikke etter antall omvendelser.

Hannas lovsang som vi finner i 1. Samuel kap 2 er mektig lesning, dette er en dame som virkelig kjente Gud, og tar vi tid til å tenke over hva hun sier, ser vi at hun kjenner Gud, hans veier og vilje veldig godt. Da jeg leste den til frokost i går var det ett par steder som jeg stoppet litt ekstra ved og det var:

Herren gjør fattig, og han gjør rik, han fornedrer, og han opphøyer.

Han vokter de trofaste på veien, men de urettferdige må tie i mørket. For ingen er sterk i egen kraft.

v 7 og 9

Uansett hva vi møter i livet, Gud vokter de trofaste sin vei, og det er i Herren vi skal være sterke, for i oss selv kan vi ikke gjøre en tøddel som har evig verdi- og uansett hvor Gud plasserer oss, om det er fattig eller rik, om det er blant mange eller få eller om det er med synlig frukt eller ikke- Gud er den som setter oss der, og uansett hva som skjer oss, så vil Han være trofast mot oss, Han vil holde Sitt ord og Sine løfter og Han vil la alt virke til det gode for oss.

Det er Gud som bestemmer vår plass i livet, og hvis Han vil holde oss lavt så kan vi gjøre hva vi vil for å lykkes, men det vil ikke skje. Vil Gud la oss få innpass hos mange, så vil det skje uten at vi trenger å streve med å gjøre det kjent selv, vi trenger bare å trofast dele hva Gud gir oss å dele- Gud bestemmer, Gud styrer og Gud forsørger. Ingen ting skjer oss uten at det er tillat av Gud, og uansett hva som skjer oss så vil Gud vende det til noe godt. Ingen kan gå mot oss hvis ikke Gud tillater det, og hvis noen eller noe kommer mot oss, så er det ikke for å ødelegge oss, men for å rense, styrke og utruste oss til å stå sterkere, stødigere og med mer kraft- alt makter vi i Ham som gjør oss sterk.

Jeg har måtte smile litt mens jeg har skrevet, for det er litt som det pleier i hverdagen her, nye utfordringer til stadighet. Mens jeg har kjempet med de tingene som ble nevnt i starten og i forrige innlegg, så har jeg også slitt med hva som mest sannsynlig er frossen skulder igjen. Det har pågått 2-3 måneder, så jeg får ta det opp med legen til uka. Det er derimot ikke årsaken til at jeg bestilte time hos legen, det er fordi jeg igjen har kul i brystet som må sjekkes ut… Jeg vet jeg kunne sluppet dette, for Gud kunne både hindret det i å skje eller ha helbredet meg etter det skjedde, men når det skjer så vet jeg at også i dette er Han sterk, trofast, mektig og god og at Han tillater kun ting inn i mitt liv hvis det er til mitt beste. Hvordan det er til mitt beste vet jeg selvsagt ikke, men jeg stoler på Hans oversikt, kjærlighet og visdom- og klynger meg til Hans nådefulle og gode omsorg for meg og mine.