Jeg har sagt til ett par stykker i dag at jeg tror vi har fått en ny adventstradisjon her i huset, og en ting er sikkert: Den får meg til å savne de adventstradisjoner som vi hadde da guttene var små. Som at 1.desember kjøpte vi julens første kakemann og julebrus, selv om andre hadde gått og spist og drukket på det i ukesvis. Og i desember hadde vi alltid græddost og sylte-pålegg, en favoritt til hver gutt som ble spist bare den måneden. Alle brødmåltid ble gjort med juletallerkner, juleglass og tente lys, og det var like stas å tenne lysene som å få blåse dem ut- og de måtte tennes hvert måltid kan du vite! Og det å lage julegaver til familie, mens vi satt og snakket og delte gode historier og minner om den enkelte. Og spesielt samtalene og bønnene vi hadde rundt temaet; hvem skal vi hjelpe i år? (vi brukte alltid en viss andel av hva vi kunne bruke til julefeiring på å hjelpe noen enten nær eller litt fjernere). Det og mange andre småting bringer gode minner og varme smil, noe den nye «tradisjonen» ikke gjør.
Vel, det kan ikke kalles en tradisjon siden det ikke er noe jeg eller vi gjør, men det er noe vi må forholde oss til for n’te år på rad. Og det er rett og slett det at når november treffer så skjer det ting som gjør at vi må ut med tusener av ekstra kroner og en periode med ekstrem-belastning på min kropp. Spørsmålet hvert år er ikke hvor mange tusen, men blir det i 10, 20 eller 30-tusenkronersklassen dette året? Det er ting med bil, det er tenner, det er skabb, brunevarer og hvitevarer som ryker i puljer og det er det ene med det andre- men det er så sikkert som at november kommer, utgifter og utfordringer seiler inn. Og utfordringen er selvsagt ikke bare at man plutselig skal ut med noen titusener (og samtidig prøve å skape litt jul for ungdommen), men også alt det det krever fysisk for å få det til. Det blir alltid ekstra belastning både fysisk og mentalt- og dessverre, de siste romjulene har jeg vært så kjørt etter november og desember-raidet at dagene har gått til å komme seg nok til at jeg begynner å kjenne hvor dårlig jeg egentlig er. Og når jeg kjenner hvor kjørt og utslitt kropp og hodet egentlig er, vel- da kommer noe nytt.
Jeg oppdaget i går at det var et skjema jeg hadde glemt å slette på den andre bloggen, og det er ett hvor jeg deler ut noen adventshefter jeg har satt sammen. Plutselig tikket det inn en bestilling på noen og etter forfjamselsens la seg rotet jeg fram de få jeg hadde igjen. Og siden det fortsatt er noen få igjen, så bestemte jeg meg for å poste det og gi dere lenke til innlegget slik at hvis noen vil ha adventshefter skrevet av undertegnede, så fyll ut skjema denne uka. Jeg dekker porto, så du må bare fylle ut skjemaet du finner HER. Forhåpentligvis er det nok til de som vil ha, hvis ikke tar vi første-mann-til mølla og eventuell nedskjæring på antall, men fyll ut med hva du vil- så ser jeg søndag hvordan jeg ordner det.
Jeg stod i kø og ventet på å få hentet ut en gave jeg har kjøpt til en av guttene da mobilen ringte og det var en av de uønskede samtalene. Hvem liker vel når tannlegen plutselig ringer? Og i tillegg forteller at det er noe ekstra problemer i kjeven utover rotfyllingen jeg holder på med og at jeg må til oralkirurg for å fikse det (for neida, så enkelt at hun kunne ordne det er det jo ikke!). Jeg så ikke tusenlappene få vinger og fly bort, men da jeg spurte hva det vil havne på, kjente jeg at hjertet sank litt og at litt frustrasjon og motløshet kom. Det var absolutt ikke beskjeden jeg ønsket etter siste halvannen måned og ved adventstidens start. Og galgenhumoren i meg smiler; virker som vi har en ny adventstradisjon.
En naturlig følge er tanken som kom om at jeg dropper hva jeg hadde bestemt ang adventsheftene og satser på at jeg (kanskje) klarer å få til å få sendt alle de små julegavene som jeg har jobbet med til mennesker jeg kjenner til (de fleste er ikke nære, men kjære er de). Det er raskt å bli selvsentrert og fokusert på egen overlevelse når det bare rauser inn, men jeg husker også hva Guds Ord sier om at det nytter ikke si man elsker søsknene hvis man ikke vil strekke seg- og ofre noe- for deres beste. Jeg skal ikke sulte for å dekke andres behov, men jeg skal heller ikke tviholde på hva jeg har hvis jeg har det nødvendige. Alle de gangene jeg bestemte meg for å lage adventsgaver, julegaver og ha utsending av adventshefter hadde jeg indre fred for det, det var ikke den skurringen om at dette er litt mye Cecilie, bare fred. Da jeg de gangene bestemte meg for å gjøre noen småting så visste ikke jeg hva som ville skje, men Gud visste det. Og kanskje er jeg enkel, men når jeg har brukt timer på å jobbe med noe jeg kjente fred for, så skal jeg ikke la en plutselig uventet hendelse stoppe meg for å gjennomføre det. Selv om jeg plutselig må se en kjempe i øynene, så kan jeg fortsatt dele ut det lille brødet jeg har. Det hadde vært enkelt å lukke hender og hjerte og tenkt på meg og guttene, men det blir feil. Jo, jeg må stole på Guds forsørgelse og hjelp i hva som kommer, men jeg vet at også dette vil ordne seg- og jeg vet også: Selv om det ikke er de største ting jeg har delt og vil dele ut, så skal jeg gjøre det fordi de er ment som en påminnelse til enkelte at de er husket, sett og blir bedt for.
Det er sikkert flere enn meg som har lest endel av de hjerteskjærende historiene om hvordan mange sliter for tiden og kjenner på motløshet og håpløshet fordi tidene plutselig er veldig stramme og de mangler til og med nødvendigheter. Tårene har trillet i lange strømmer her, fordi jeg vet noe om hvordan det er. Men det gjør også at jeg vet at det er ikke alltid så mye som skal til for å hjelpe eller gi en liten oppmuntring. Det trenger ikke være stort og flott, ei heller å koste så mange kroner- hjelp, omsorg og støtte gitt fra hjerter som virkelig elsker gjør vanvittig mye godt når man sliter. Jeg takker Gud for at jeg vet Han er min Far og at Han har lovet å sørge for meg. Han har sagt at jeg kan be om daglig brød og jeg vet at om mine behov i morgen er større enn i dag, så vil også Guds forsørgelse være det. Jeg trenger ikke å ha kontroll til minste detalj, Gud er på saken. Og hva denne dagen har vist er at vi innimellom blir tatt på senga av prøvelser og utfordringer, men vi må aldri glemme at Gud ikke ble overrasket men visste nøyaktig hva som kom. Jeg trenger ikke tviholde på det lille ekstra jeg har, for Gud har sagt hvis vi har litt ekstra skal vi dele og at Han er en god Far som passer på sine barn. Jeg kan velge å være gavmild, selv om hva jeg kan dele ikke er så stort. Jeg kan velge å dele oppmuntringer, selv om jeg selv er litt oppgitt. Jeg kan velge å fortsatt søke Gud for muligheter til å spre litt glede, varme og oppmuntring til andre gjennom liv, ord og gjerninger. Jeg trenger ikke ha overflod, kun å dele av hva jeg har og er. Og la oss ikke glemme å dele julens budskap. Gud som er lys kom inn i vårt mørke for å bryte dets makt over oss og føre oss over i lysets rike, Jesus- Fredens konge- kom for å bringe fred mellom Gud og mennesker og skape en ny familie. En Gud som elsker mennesker og som ønsker å overøse dem med godhet, kom til oss for å være vår Far, Frelser og Hjelper. Vi trenger å dele hva vi har av jordiske velsignelser- med søsken og andre, men vi må heller ikke glemme å dele gledens budskap om at vi kan bli fri vår skyld og skam og få erfare virkelig fred og glede.
En ting vet jeg, om det føles ille ut nå så kan det bli mye verre, men skulle det bli det, så vil Gud fortsatt være god og trofast mot meg og Han er for alltid verdt all den lov, pris og takk vi kan gi Ham!
PS! Husk å trykk på lenka over hvis du vil ha adventshefte/-r.
med Gud i hverdagen 
Din tur til å dele :)