Jeg har ikke helt sansen for det søte juleevangeliet med reinskurede dyr og potpurri for å dempe den selvsagt milde lukten av en haug dyr samlet på liten plass, og heller ikke en smilende og strålende opplagt Maria som stolt viser fram babyen uten å være en anelse påvirket av smerte eller svette . Jeg liker ikke helt at hovedfokuset er på at Jesus kom, og ikke på hvorfor han kom. Jeg er også litt opptatt av at vi må holde fram at en stor del av adventstiden er å forberede oss på Jesu annet komme, når han skal holde dom. Det er ikke en redningsaksjon der alle som er i fare automatisk blir reddet bare de sier de riktige ord, Jesus kom for å frelse. Ikke frelse fra vonde kår og skape nytt håp om gode dager. Ikke frelse fra vanskeligheter slik at vi finner større glede i det jordiske. Ikke redde oss fra plager så vi kan fortsette å leve i synd. Jesus kom for å frelse oss fra synd, til et liv i rettferdighet og hellighet. Et liv der vi blir mer lik Jesus, den menneskelige siden av Jesus (ikke den guddommelige), der vi i større og større grad blir opptatt av Guds ære, av rettferdige og gode liv og der vi gir til alle utav kjærlighet, uansett hvordan de er mot oss.
Jeg har sittet å gremmes en smule over meg selv denne julaften formiddag, for det er ting i meg som jeg ikke liker. Jeg ønsker å gi bare for å glede andre, men samtidig så sitter det stikket der at det hadde jo vært koselig med litt tilbake. Og jeg har nesten slitt hjernen og hjertet ut på det den siste tiden. For, jeg gir ikke for å få, men samtidig- etter jeg har gitt for å glede, så reiser syndenaturen seg og begynner å fortelle meg at jeg burde kunne forvente noe tilbake. Kampen mot det er strevsom, for hva vi kaller menneskelig naturlig, er synd- og synd forsvinner ikke med et lite kakk i hodet, det trengs å renses ut og det klarer vi ikke i egen kraft. Vi trenger Guds hjelp, den hjelp vi finner i Ordet, den hjelp vi får når Ånden åpenbarer Ordet, den hjelp Jesus tilveiebragte for oss.
Og her kommer spørsmålet i tittelen inn. Jeg hadde irritert meg over meg selv, og jeg minnet meg selv om hva jeg mener. Gud er den som skal ha all takk og ære, Gud er den viktige, Gud er den herlige, den opphøyde og den som istandsetter oss både til å leve liv til Hans ære og andres beste. Og jeg roter mitt eget kjød inn i det hele, samtidig som jeg ønsker å være lik Far som lar det regne over urettferdige og rettferdige, som lar alle- både synder og hellig- oppleve gode ting, som elsker de som hater ham, som gir selv til de som ikke ønsker. Den Gud som virkelig elsker, fordi Han er kjærlighet. Og det er en kjærlighet som strømmer ut av Hans overflod og som ikke krever noe tilbake. Gud krever ikke noe tilbake for alt det gode han gjør mot oss, men den rette respons er å underordne seg Han ord og bud, å tilbe han for hans storhet og godhet og leve liv som er i samsvar med Hans natur, vilje og regler.
Jeg er tragisk i mange tilfeller, så opphengt i meg selv når jeg ønsker å fokusere på Jesus og andre. Jeg ønsker å leve et liv som gjør Gud glad, at han skal være stolt av jenta si, at han skal se at ‘kraften fra det høye’ som han nådefullt har utøst i mitt liv, vender tilbake som pris og takk til ham og virker til andres beste- uten at tullingen meg kommer i veien. Men jeg klarer det ikke, for det lille jeg i det hele tatt klarer å gjøre, er fortsatt små og skadeskutte ting, det er litt stusselig egentlig… Jeg vil glede Gud og andre, men kommer til kort så alt for ofte. Derfor lurte jeg på hva tittelen er: Var det verdt det Gud?
Den frelsesplan Gud utarbeidet, der Faderen sender Sønnen, som frivillig legger av seg sin herlighet og ikler seg ydmykhet, der Gud blir menneske også- og kommer til oss som har vendt ham ryggen. Jesus kommer for å bringe fred mellom Gud og mennesker, han kommer for å gi nytt liv og være lys og mat for de som tar imot, han kommer for å frelse fra synd- dens herredømme, dens påvirkning og dens konsekvens- og ved Ånden føre oss over i nye liv som blir formet av ham og gjør at vi blir mer lik Jesus. Når han ser på hvordan jeg lever og hvor preget av synd jeg er i alle ting; var det verdt det Gud?
Det forunderlige er, Gud synes det var verdt det, og det sier mye om den verdi han setter på oss mennesker, det sier mye om den helt spesielle kjærlighet han har, og det sier mye om hvor langt han vil gå for noen så begredelig og ynkelig som meg. For om jeg menneskelig sett er grei nok, jeg vet at målt mot Jesus så rekker ikke støvkornet jeg er langt opp på sandalreima hans. Likevel, selv om Gud visste vi ville fortsette å feile og falle, ødelegge for oss selv og andre, og absolutt ikke klare å leve et rettferdig og uselvisk liv, så fant han det verdt det. Han kom for å frelse slike som meg, og det er det store underet, både at han kom og at jeg har fått nytt liv. Og selv om de sprukne, ødelagte forsøk jeg gjør er smittet av kjød og synd og ikke så rene og kjærlige som jeg ønsker, så har han lovet å fullføre det verk han har startet. Her på jord vil han fortsette å likedanne meg Jesus, og en dag, når herligheten inntreffer så skal jeg bli virkelig ny. Tenk at Gud smiler over selv våre stakkarslige forsøk! Tenk at hans nåde dekker også det! Tenk at han bruker det lille gode frøet som er i det hele og lar det vokse! Gud er nådig og god mot oss!
Jeg vet, ikke det standard juleinnlegget man kanskje hadde forventet, men jeg finner det utrolig og nesten for vanskelig å tro, at Jesus kom for meg, og at han har lovet å være med hver dag, å bevare meg til slutten og en dag ta meg helt hjem til ham. Nåde over nåde!
Ønsker alle en fredfull julehøytid og må mange gode ord, hjertevarme stunder og minnerike opplevelser komme deres vei! Frelseren er født! og han vil komme igjen!
For de som kanskje vil lese noe litt mer «julete»; et ti år gammelt innlegg: «Du er velkommen!»
Fra tidens morgen solen lyste klart
og bragte liv og viste vei.
Gud var alltid nær vår jord
og ønsket å få vise vei.
Vi gikk bort og søkt bare vårt,
vandret ut av lys og inn i mørke.
Strev og slit ble dagens bør,
da vi vendte ryggen bort.
Lengsel og smerte fylte Gud,
da vi vandret våre egne veier.
Men alltid har hans hjerte brent,
av kjærlighet og nåde stor
Ned til vår jord han en dag steg
og ble som barn i krybben lagt.
Det lys vi en gang skjøv langt bort
kom selv ned og mørkets makt ble brutt.
Kom til krybben, sku hans komme
kom til korset, sku hans frelse.
Det er plass til alle der.,
se det liv som Gud oss sendte.
Du møtes vil med åpne armer,
det er nåde, fred og håp for deg.
Fra krybbens tre til korsets tre
Gud strekker sine armer ut mot deg.
Du er velkommen, alltid velkommen,
Nåden den holder også for deg.
La krybben og korset selv få fortelle,
hvor stor en kjærlighet du er elsket med
For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder.
Han har fått navnet Underfull rådgiver, Veldig Gud, Evig far, Fredsfyrste.
(Jes. 9:6)
For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne,
for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.
Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden,
men for at verden skulle bli frelst ved ham.
(Joh. 3:16-17)
med Gud i hverdagen 
Bare så det er nevnt. Det har kommet takkemeldinger som får tårene til å trille på meg, så det er ikke det at de mangler (noe som bare viser syndens seiglivethet). At Gud lar oss få del i hans gjerninger gjennom våre små forsøk og at han lar det virke i andres hjerter på så overveldende måter som jeg har fått høre- gjør meg målløs. Gud har vært utrolig god mot meg gjennom mange mennesker. Gud er god!