Vennligst forstyrr!

Hvor ofte har du sett ett slikt skilt på ei dør?

Vi finner dem ikke, det vi oftest møter er «vennligst ikke forstyrr» eller «opptatt». Og vi bærer ofte disse skiltene med oss i vår hverdag også, dog usynlige. Ikke forstyrr min dag og mine planer, jeg er opptatt, jeg har ikke tid akkurat nå, kom tilbake senere, jeg skal se når jeg kan få skvist deg inn mellom aktiviteter og ‘må gjøre’… Vi bærer en maske av opptatthet og utilgjengelighet med oss, vi har viktigere ting – vi har vårt eget liv å styre…

Som kristne skal vi ha en annen holdning til mennesker vi møter i vår hverdag, de mennesker vi til vanlig omgås med og de vi ’tilfeldigvis’ møter. Vi skal ha åpne hjerter og armer for den andre, ikke være så opptatt av vårt eget at vi ikke senser hva andre har behov av. Vi skal være rede til å forkynne Ordet, rede til å veilede, til å trøste og formane, til å glede oss med de glade og gråte med de som gråter, rede til å tilgi og også å gi en hjelpende hånd… vi skal med andre ord ha andres beste for vårt øye… Men har vi det? Eller er vi for opptatt og opphengt i eget liv… er vi viktigere enn alle andre?

Jeg ber om at jeg lever mitt liv på en slik måte at jeg ikke bærer det usynlige skiltet «ikke forstyrr» i pannen, men at det heller oppleves som «vennligst forstyrr!» At mennesker som kommer i min vei opplever at jeg er ett menneske som ser dem, som har tid til å virkelig lytte, tid og vilje til å gjøre hva jeg kan for å hjelp, støtte og (vei)lede demvidere… Jeg vil ikke ha ett liv der mennesker føler de er til bry og forstyrrer, jeg vil mennesker skal oppleve at de kan komme når det er noe, når de trenger hjelp… Jeg er ikke helt framme, men underveis…