ett takknemlig hjerte

dagen i dag er ikke den beste, det er de aldri når det er frihelg og guttene er hos pappa’n sin. Alle tror at nå kan jeg endelig slappe av og kose meg litt, men det er milevis fra virkeligheten og sannheten.

Sannheten er at når guttene er levert ramler jeg sammen, kroppen skriker etter hvile fordi jeg alle dagene siden sist frihelg har presset kroppen mer enn jeg burde (men er ikke annet valg). Virkeligheten er at jeg er sliten uansett hvor mye jeg sover eller hviler, og verking og svimmelhet er vanligvis konstant tilstede..

«Nå kan du slappe av og ikke gjøre noe…» har mistet tallet på de titalls (eller var det  hundretalls?) gangene jeg har hørt det… Jeg pleier ikke svare, hva er vitsen? Sier jeg: «Jeg har mye jeg må gjøre, må ta igjen endel av det jeg valgte bort da guttene var hjemme, fordi når de er her vil jeg prioritere dem.» «Det kan da vente», er det vanlige svaret… Vente? Til når? Til en dag guttene er hjemme og de trenger og fortjener alle kreftene jeg har? Skal jeg vente til da med å ta det igjen?

Jeg skriver fordi jeg trengte noen minutters pause fra vasking og rengjøring. Pauser er gode, noen minutter hvor man setter seg ned og tenker litt andre tanker, henter litt nye krefter, eller får styrket vilja til å stå på videre! Vi trenger små avbrekk i hverdagen, vi trenger å få løftet vårt sinns øyne og festet dem på Herren selv. Vi er ikke alene, uansett hva som møter oss. Vi trenger ikke klare alene, Gud er sterk nok. Vi trenger ikke streve alene- Gud vil gjerne ta våre byrder så vårt hjerte og liv kan være rettet mot Ham og det som er på Hans hjerte.

Jeg lå på alle fire å prøvde å få fanget kaniner under hyllene i stad, smilte for meg selv med tanken på at det meste av tiden hadde jeg gått på knærne og støvsugd. Ikke fordi kaninene rømte unna, men fordi med dagens form var det det enkleste! Og jeg ble så takknemlig! Takk Gud for at jeg kan støvsuge! Takk for at jeg orker det! Takk for at jeg har en plass å støvsuge! Takk for at du er her med meg, og uansett hva jeg møter og uansett hva som kommer min vei er du verdt all  lov og pris for DU ER GUD OG DU ER GOD!

Vi kan velge å være takknemlig for hvem Gud er og hva Han har gjort for oss, og for hva vi har. Det er viktigere å glede seg over hva man har og kan, enn å gremmes og lengte etter hva man ikke har… Ett liv levd i takknemlighet er ett lysere og mer gledesfyllt liv!