Det er ikke alltid de store ting som skal til for å tenne en gledens flamme i hjertet som brenner resten av kvelden. Vi har hatt mange gyldne øyeblikk denne ettermiddagen og kvelden og jeg smiler stort bare ved å tenke tilbake.
Nesten det første som skjer etter guttene kommer hjem er at jeg får meg en tankevekker og blir satt på plass. Eldstegutten vil noe, men han har ikke tid til å avvente svar og flyr sint inn i stua. Lillebror min prøver å få ham i tale og jeg sier, «la ham være» (litt av en mamminnsats!) Broderen går inn i stua til gutten og forklarer, får snudd situasjonen og han og begge gutta er fort ut døra igjen for å kjøpe is. Og jeg står der og tenker; UTROLIG hvor mye mer tålmodig man er med andres barn enn egne… og det er egentlig tragisk (I hodet flyr flere minner forbi, hvor mye enklere det er å handle fornuftig i slike situasjoner når det er andres barn involvert…) Tankevekkeren min; husk å være like tålmodig med egne barn som med andres.
Vi står ved kjøkkenbordet og diskuterer godteposer til morgendagens bursdagsselskap (yngstegutt blir 6 til fredag, eldstegutt ble 8 torsdag for 3 uker siden). Jeg setter fram utvalget og minsten begynner omhyggelig å velge ut og putte i poser. Etter alt er fordelt går han nøye gjennom dem og studerer fargene på Pez-pakkene. Den skal han ha, og den til han. Men de gule skal jeg og XXX ha. En av de minsten kjenner best skal ha samme farge som han, og det forundret meg litt… for de har da ikke vært mye sammen seneste tid? Så skjønner jeg det! Den heldige utvalgte har vært syk og borte fra barnehagen flere dager, og i dag var første dag tilbake. Det er ett tegn på vennskap og gleden over å se hverandre igjen! Noe så enkelt men så genuint ekte! Lykke er ekte vennskap!
Vel oppi senga har vi en prat om alt og ingenting, og jeg blir holdt godt fast i klemmetak, skal få klem hele natta! Jeg hvisker stille i øret til minstegutt, skal jeg fortelle deg en hemmelighet? JA! Hva da? sier han med forventning i stemmen. Jeg er den søteste og besteste mamma på jord! sier jeg og gutten ler! Stille hvisker jeg igjen, skal jeg fortelle deg en hemmelighet til? Jaaa… og jeg liker så godt å kysse på gutter som heter Markus! Og starter og «rundkysse» ham. an ler og mellom trallende latter kommer det «OI! OI! OIII!!» Jeg må smile, en kosestund med delt glede og smil, og der han og jeg fikk bli oss! Lykke er å være oss!
Noen minutter senere sitter jeg på sengekanten til eldstegutten. Han sier plutselig at det er lenge siden vi har bedd for andre. Og vi snakker om at de siste par månedene har vi ikke lest bibel på kvelden eller bedd for andre som vi pleier, mor har vært for sliten og ikke kunnet lese pga «kræsjen» hun gikk på. Men jeg savner det og håper vi snart kan ta det opp igjen, noe han er enig i. Lykke er å ha andre i hjerte og liv!
Vi blir snakkendes om mange ting. Tenk når du er frisk nok til å kunne sykle på tur med oss! Husker du da du stod i mål i fjor? Du er flink! Tenk når vi kan… Vi mimrer litt om hva vi har gjort, om turer i skogen og om ferier. Om stort og lite, om alvor og lek, om at noen er syke måneder før de begynner å bli bedre, andre i åresvis. Men du har jo vært syk i mange år allerede… Jo jeg har, men jeg er ikke like dårlig alltid… Plutselig kommer det fra gutten: Jeg tror at om tre sommere kan vi gjøre masse sammen, da er du friskere! Ikke vet jeg, men ett vet jeg- at for både han og meg gjelder: Lykke er å gjøre noe sammen!
Lykke er å leve livet i hverdagen, uansett hva den rommer!
med Gud i hverdagen 
Din tur til å dele :)