Jeg velger meg… glede og takknemlighet

Den siste tiden har vært tøff, akkurat nå sitter jeg i sofaen etter jeg har levert guttene. Trenger hvertfall en time her før kroppen er klar for minst ett par timer i senga. Det er litt merkelig at man kan være så sliten at man må hvile for å hente krefter til å sove, skulle tro at det beste bare var å stikke rett inn i drømmeland… Men det funker ikke slik, kroppen er så kjørt at den må hente seg litt inn igjen før jeg kan virkelig slappe av.

Her i huset er turban-damen kommet tilbake, jeg liker det ikke helt… fordi det viser hvor ille det egentlig er for tiden. Det er tragisk nok at jeg ikke orker å ta neglelakk på, jeg som alltid har hatt lange, fargerike negler siden ca 16-årsalder, har ikke hatt farge på mer enn en gang siden månedsskiftet sep/okt i fjor… Til og med minstemann lurte på her om dagen om ikke jeg ville ha grønne negler igjen. Her og nå er jeg er så sliten at jeg orker ikke gråte over det ei gang… Tenk at det går ann å være så utkjørt i kropp og psyke, en merkelig følelse. Tom og tung over det meste, og uansett hvor mange sovetimer og sofatimer jeg har unnet meg under frihelga mi (guttene var hos far sin) er jeg like lite klar for en ny dag som jeg var før helga. Det er sirup i hele systemet… vel sirup er egentlig for flytende, det er seigere enn som så det som skvulper rundt 😉 Turban-dama er en av de enkleste måtene å sjekke formen på her i huset, og jeg liker aldri når hun kommer tilbake og hvertfall ikke når hun blir i uker og måneder… Det har seg slik, de perioder jeg er ganske kjørt kan jeg ikke både dusje, vaske hår, tørke kropp og hår i en omgang, det er alt for mye, kroppen klarer det bare ikke. Så da har vi den innarbeidede rutinen, oppvask en kveld, kropp den andre, oppvask den tredje og hår den fjerde- juhu! Til å spy av, men det gjør man jo heller ikke, for det blir man også ekstra sliten av 🙂 Altså, turbandama er hun som dukker opp når jeg bare orker å vaske håret men ikke å tørke det. Kjære vene, det tørker jo etter en times tid i turban også, og da har jeg kanskje krefter til å smøre i litt behandling og gre gjennom det.

Det kan sies mye annet om formen for tiden men hva hjelper det? Ikke no’, for det er ikke hva jeg sier som hjelper all verdens men hva jeg velger å tenke og leve etter. Hadde jeg hatt noen rundt meg som hjalp ut så hadde det vært en ting, er man to om børa må man dele hvordan det står til så man kan støtte, hjelpe og utfylle hverandre. Men jeg er alene, så det hjelper fint lite hva jeg sier, selv om det å få luftet ut frustrasjonen over at håpet om bedring igjen brast og det enda engang er nedadgående spiral… Jeg ber, og for meg hjelper det, jeg vet at jeg er hørt og jeg vet at jeg blir båret gjennom dagene.

Hva velger jeg å ha fokus på i disse tidene? Jeg velger meg glede og takknemlighet. Det er ikke lett, det er faktisk en kamp å hver dag må velge å se lyst på livet og være glad og takknemlig for alle de små, skjønne, gode hverdagsopplevelsene. For samtidig med lyspunktene, blir mitt «mørke» så tydelig. Når det er så lite jeg kan gjøre, blir det veldig tydelig hvor ille dårlig jeg egentlig er. Men, det ville ikke blitt bedre om jeg tillot frustrasjon og depresjon ta over sinnet mitt, det ville bare blitt en lengre vei ut i lyset igjen. Derfor velger jeg å tviholde på gledene og øyeblikkene, å være takknemlig for alt godt som jeg faktisk har igjen.

Da jeg hentet minsten i barnehagen i går hadde han fått til noe nytt og det måtte mor se! Vi tok oss noen minutter ekstra og dermed var det en stolt og fornøyd gutt gikk sammen med meg ut av porten. Da vi kom og skulle hente eldsten på SFO var han i hallen, så vi pakket tingene hans og ventet ute. Gutten ser oss og smiler stort, hopper og vifter med armene og lager litt ablegøyer. Det er deilig å hente en så blid og fornøyd gutt! En glad familie setter seg i bilen og vender nesen hjemover mens det snakkes om tante har bursdag, en uke til førskoledag og en dag til mamma skal på møte på skolen, men ikke for skoleeleven som er men han som snart blir. DET er stort det! Og dermed husker eleven min på at jeg skal jo snart på konferanse, og han lurer på når. Neste mandag, åhh.. da må du vente helt til da med å høre hva xx (lærere) har å si. Tydeligvis er det noe bra, men jeg får ikke ett lite hint engang, jeg må vente! Mange slike ting skjer, det er så lett at de øyeblikkene suser forbi uten at vi merker dem. De stolte øynene, det glade smilet, den lille ablegøyen, det forventningsfulle svaret, gleden over stort og smått. Jeg er så takknemlig for å ha de flotte guttene mine, de bringer liv og glede inn i hverdagen. Ja, de tar mange krefter, det er utfordrende å være mor, men hva det gir tilbake oppveier i massevis. Og i går visste mamma best, og det er jo ikke alltid det skjer! Minsten fikk forferdelige voksesmerter, i den grad at det var vriing og hylgrining. Stakkarsen hadde skikkelig vondt… Det ble massasje, håndkle med frosne grønnsaker (det var rart det!), og etter litt var det ekstra kos. I egen stol med dyne (og nytt løve-dynetrekk på) , en ispinne i hånda og fritt valg av tegneserie. Tårene triller saktere etter som tiden går og en av gangen jeg spør hvordan går det, kikker han opp på meg og sier: Du hadde rett du! Det er bra nå! Bare se! Så hopper han opp av stolen og tar ett skikkelig hopp på golvet! Jo, nå var det bra igjen!

Han minner meg om at det kan være veldig vondt til tider, men det vil gå over. Om jeg kjenner tårene triller inni mellom, så vet jeg også at det vil bli bedre. Så derfor har jeg valgt at uansett om jeg føler for det eller ikke, vil jeg velge meg glede og takknemlighet!