Jeg hadde tenkt å sette tittel jeg ønsker meg ett ukult liv og en ukul menighet, men av en eller annen grunn jeg ikke vet, passet det liksom ikke… selv om det er det dette handler om… I kveld skulle jeg egentlig ha svart på endel mail, noen bare daggamle, andre ukesgamle. Men her sitter jeg og har bestemt meg for å være ukul og ikke svare her og nå. Jeg kunne tvunget meg til det, men jeg kjenner ikke overskudd til det etter en lang dag og en kveld som strakk seg to timer etter vanlig leggetid. Det er liksom mer styrkende og oppbyggelig å tenke høyt med tastende tanketrykk på det som jobber i hjertet. Ukul… teit ord er det ikke? Men jeg ønsker å være ukul, jeg ønsker meg ett ukult liv, jeg ønsker meg en ukul menighet… Ja, du leste riktig- en skikkelig ukul menighet, og ett skikkelig ukult liv. Det hadde vært tingen det! Ikke noe behov for alltid fancy og up2date og på stell og ferdigstriglet, ikke noe behov for musikalsk perfekthet og glatte ytre, ikke behov for økt status og anseelse, ikke behov for alle de påklistra maskene som mennesker bærer rundt på…Totalt ukul/-t
Jeg ønsker meg det ekte og ærlige, det som er sant og godt, det som ikke graderer etter status og ytre, det som ikke er oppstæsja utstillingsvindu med dødt hjerte, de mennesker og de tilbud som ikke er påklistrer «kvalitetssikret og godtkjent», det som ikke alltid er helt rent og pent… ukult
Jeg ønsker meg ett liv der menneskers ytre, deres status, deres historie, deres hva og hvorfor ikke betyr noe for om jeg omgås dem eller ikke. Jeg ønskerå ha ett liv, hjerte og hjem der folk kan være seg selv og komme som de er og jeg ønsker en menighet som er slik også… Hvorfor… Kanskje fordi jeg er veldig uferdig selv, kanskje fordi jeg vet godt om egne brister og mangler, jeg vet at det meste kan jeg ingenting om og litt kan jeg noe om, jeg vet at jeg feiler jamt og trutt, både i ord og handling, tanker og bestemmelser. Jeg er egentlig ganske ukul. Det verste vil noen si er at jeg faktisk innrømmer det, men nå bryr jeg meg ikke mest om fasaden, jeg bryr meg om hva jeg synes er viktig- og ekthet og ærlighet er viktig. Mennesker er viktig. Omsorg og kjærlighet er viktig. Ting er ting og erstattelig. Mennesker er unike og uerstattelige. Gud er evig og allmektig.
Jeg ønsker å bli litt mer lik Jesus. UKUL! Om Jesus var ukul? Vel, vi som er helfrelst og ivrige i troen i dag ville for alt i verden ikke kalt han ukul- MEN… og her kommer men’et, hva gjorde Jesus og hvem hang han sammen med? Han vandret rundt i bedagelig tempo, hadde tid til mennesker han møtte, han trakk seg tilbake i stilhet for å være med Far, han både så, hjalp, forkynte Guds sannhet, viste omsorg og kjærlighet og oppmuntret mennesker. Og hvem var det han var med? De ukule! Synderne og tollerne, de knuste og misforståtte, de nedbrutte og skamfulle… de ukule… Jesus sa det selv, det er ikke de friske som trenger lege, men de som er syke… Ikke brydde han seg om større eiendom og ett ekstra bakrom til huset, ikke var det lønnsøkning og bedre stilling, ikke var det glatt ytre og smiskende framferd… Det er liksom status og menneskers mening ikke betydde noe for han, det var uten betydning hva andre mennesker ville mene om han når de så ham med tollere, syndere og spedalske. Han var kommet for å gjøre Faderens vilje. Å være Gud til behag, og ikke mennesker, var det viktige. Dermed hadde ikke elitens framferd og statusjag innvirkning på ham, derfor var han heller ikke den mest populære bland de høyere herrer, derfor tiltrakk han seg de ukule, fordi de merket en sannhet og kjærlighet de før ikke hadde opplevd…
Jeg ønsker meg ett ukult liv og en ukul menighet. En menighet som ikke er så opptatt av å være søkervennlig og attraktiv, men som er menneskevennlig og kjærlig i sin omgang med alle slags mennesker. Jeg vil heller høre lovsang med falske toner fra ett overgitt hjerte enn vel musikalsk framført sceneshow uten følelser. Jeg vil bli involvert i menighetens indre liv, ikke bli underholdt. Jeg vil risikere å bli tråkket på tærne fordi noen tør å være ekte, i stede for at alle bærer ‘jo alt er bra masker’ og forandrer humør fra kranglete til Gud velsigne deg med en gang de stiger ut av bilen på parkeringsplassen foran kirken/menigheten.Kanskje ikke så hipt og imponerendes? Men sant og ekte er det… Jeg vil ha det som er sant og ekte, og synes andre det er ukult og rart og teit, samma det- kan fin fint være ukul jeg!
med Gud i hverdagen 
Det er rart med det, det er ekte mennesker som appellerer… Ingen «tiltrekkes» vel ikke av masker og fasade, for det sanksjonerer ikke med det indre hos en selv. Når skallet knekker og masken faller, er vi på bølgelengde, for hvem er vel perfekt?
Det var maskefall hos ei i trappa på Filadelfia som viste meg hvor mitt hjem er.
Klem oppover bakkene til deg…
Ikke alt som glitrer er gull… og ikke alle som glitrer i det ytre har den samme glans på innsida. Vi kan facineres og lures av det falske i gode tider, men i våre tyngre dager og stunder trekkes vi mot det som er ekte og ekte mennesker er ikke perfekte mennesker men positive, varme og ærlige mennesker. Heller ett varmt hjerte med brister i skallet, enn ett glatt ytre med brister i karakter og person.
Likte ditt siste innlegg om maskefall godt!
Vil du ha en ukul menighet, kan du jo bli med der jeg går… Full av ukule mennesker med prøvde hjerter, varme hjerter, såre hjerter, bankende hjerter og usikre hjerter.
Fasaden mange gjemmer seg bak er ikke så forskjellig fra fasaden du og jeg også ofte gjemmer oss bak. Lettere det enn å fortelle Gud og hvermannsen at livet ikke alltid er en dans på roser. Lettere det enn å forsøke å forklare noen noe en vet de likevel ikke klarer å sette seg inn i. Lettere fordi det er lettere.
Da jeg ble med der jeg går, så jeg på de fleste som noen perfekte stivpynta dollarglis. Når jeg ble bedre kjent, skjønte jeg at vi ikke er så veldig ulike. Et par tre fire eller femten tusen i forskjell på månedslønna kanskje, men alle er vi famlende i et hav av usikkerhet og mikset med mennesker en ikke er helt fortrolige med…
Heldigvis har vi Jesus. Som går der mellom benkeradene sammen med oss. Og som elsker hver og en like mye. Og som klemmer enkelte ekstra godt innimellom. Fordi han kjenner hjertene. Han ser forbi det at de ikke klarer annet enn fraser enkelte dager. Han ser forbi den stilriktige og hippe kjolen en har hengt på seg for å få vekk fokuset fra at livet er kjipt. Han, ulikt oss, ser hver enkelt som de er, og dømmer verken til høyre eller venstre. Akkurat som vi kjenner at vi trenger mennesker uten fraser og fasader, kjenner «de» at de trenger oss uten fraser og fasader…
Vi er slett ikke så forskjellige.
Fra dypet av mitt hjerte: Gud velsigne deg OG: du er regelmessig i mine bønner… Kan ikke skryte på meg hver eneste dag, men OFTE…
Klemz
Jeg liker menigheten veldig godt jeg, vi har en god menighet! Og jeg savner noe veldig muligheten til å delta og å være tilstede. Vi trenger hverandre!
Men så vet jeg at ikke alle er like heldige som vi er, jeg vet at det er ikke alle plasser man kan komme som man er. Det er ikke alltid ment slik, at du må ta deg sammen, men det oppleves slik fordi mange bærer masker. Jeg skulle ønske vi tillot maskefall litt oftere… men da tror jeg vi også trenger ledere som snakker om hele livet, som kan si at jeg feiler, innimellom er det vanskelig, noen ganger vet jeg ikke ut eller inn, men en ting vet jeg: Gud er trofast og jeg kan komme til ham med alle ting.
Da jeg skrev tenkte jeg vel litt større enn vår lokale situasjon, jeg tenkte litt mer generelt. Jeg savner en menighet, ett legeme, som lever ett ekte og relevant liv. Jeg savner flere relevante menigheter, jeg savner at vi ser den åpenhet og kjærlighet som Jesus viste, inkludering av alle slags mennesker. Jeg savner at vi kikker mer etter gudgitte gaver og kall og ikke bare talenter, jeg savner den nød, omsorg og kjærlighet som finnes kun i Jesus, hjerter som gråter med de som gråter og gleder seg med de som er glade. Jeg savner at «bruden» reiser seg…
Tenkte litt videre etter jeg publiserte i går, og det jeg kom til er; jeg kjenner savnet etter RELEVANTE LIV OG MENIGHETER. Og det er ikke fordi jeg ikke har en plass å ga til selv, det er nok heller nøden for den større sammenheng, for de som ikke er så heldige for oss… Det er også ett ønske om at vi er bevisste i hverdag og liv på at vi er ikke av denne verden selv om vi er i den. Tenk å å se ett folk som lever etter Guds standard, etter det himmelske kongerikets prioriteringer.
God du! Velsigna god dag skjønningen!