ett glimt av evigheten

Den siste uka har vært skikkelig rar og god. God fordi kroppen har vært «lettere» enn på åresvis, og rar fordi det er uvant. Jeg sa til noen at kroppen er bedre enn på over to år, og etter å ha tenkt litt mer over det kom jeg til at det er faktisk lengre siden enn det. Jeg er fortsatt langt fra normal funksjonsevne, og sover fortsatt 3-4 timer på dagtid når guttene er på skolen, og gjør bare det mest nødvendige på kvelden etter de sover. Men jeg har minimalt med hodeverk, svimmelhet, verk i muskler og ledd, og til og med det kognitive fungerer bedre enn på lenge. Det er faktisk en rar følelse og opplevelse når man ikke er vant med det.

• Jeg har hatt guttene med på turnering, eldsteguttens fotballag hadde kamper, og etter slutt reiste vi på Burgerking og hadde mat (en sjeldenhet guttene virkelig verdsetter). Selv om jeg var så heldig at jeg kunne sette av guttene hos mormor på vei hjem og få ei god natts (og morgens) søvn, var det minimalt jeg merket til det dagen derpå… uvanlig og rart…
• Jeg har fulgt på innetrening, noe som vanligvis er en prøvelse pga lys, lyd og avstand, men det var bare koselig. Og jammen med kunne jeg stå opp av senga når klokka ringte neste morgen og ikke bruke en halvtime  på å samle styrke til å klare det. Rart… og godt… og uvanlig.
• Jeg har hatt en gutt hjemme på fridagen, og mens han var i bursdagsselskap var jeg på besøk, og i kveldinga hadde vi ekstra kosetid sammen med Playstation. Vanligvis ville jeg ikke orket besøk, og PS er sjeldenhet for meg pga lyd, lys og det at man må følge med og tenke raskt.
• Lørdag støvsugde jeg hele leiligheten på en time, i det siste har det tatt to døgn… rart… og jammen med kunne jeg ikke ut å skuffe snø også etterpå, og utrolig, men sant- jeg kunne stå på beina da kvelden kom.

Hva skjer? Kommer dette til å vare? Er det bare ett lite pustehull, så er det å «ramle sammen igjen? Jeg vet ikke… Jeg håper det er varig, for om det er bare ett par steg opp på funksjons-stigen, merker jeg hvor mye mer jeg kan gjøre og hvor godt det gjør i hjertet og sinn. Alt er liksom bedre.

Før i dag var jeg ute og mens jeg skuffet bort snø kjente jeg på en dyp takknemlighet. Jeg kikket rundt meg på det spesielle lyset, på det hvite og rene «landskapet» og kjente at selv etter halv gårdsplass (60m2) var det krefter igjen. Og jeg følte jeg fikk ett glimt av evigheten. En dag skal alt bli som godt, bli som det var ment å være. Det skal ikke være sykdom, ikke gråt og tårer, ikke smerte og vanskeligheter. En evighet med glede, fred og styrke. En evighet der rettferdighet og godt rår.

Kanskje blir jeg værende på det nivået jeg er og slipper tilbakefall, kanskje ikke. Men uansett har jeg fått ett glimt av evigheten jeg skal bevare og verdsette i hjertet. Hvis vondere dager kommer, vil glimtet gi styrke og minne meg om at en dag vil alt bli bra.

Se, jeg skaper en ny himmel og en ny jord. Ingen skal minnes de første ting, ingen skal tenke på dem.
Gled og fryd dere til evig tid over det som jeg skaper! For se, jeg skaper Jerusalem om til fryd og folket der til glede. (Jes.65:17-18)

Der skal det ikke lenger finnes spedbarn som bare blir noen dager gamle, eller gamle som ikke når sine dagers fulle mål… (Jes.65:20a)

Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer. Og jeg så den hellige byen, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom. Og jeg hørte fra tronen en høy røst som sa:  «Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk,og Gud selv skal være hos dem.  Han skal være deres Gud. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.» Han som sitter på tronen, sa: «Se, jeg gjør alle ting nye.» (Åp.21:1-5a)