Guds ledelse i hverdagen

I går satt jeg å skulle klargjøre en masse innlegg til den andre bloggen, de neste to-tre ukene hadde jeg nesten i boks… trodde jeg, helt til jeg kjente at «Nei, du skal skrive noe annet». Hallo, jeg hadde da 13-14 innlegg bortimot klare, og så skal jeg skrive noe annet? Skulle tro at Gud hadde glemt at jeg sliter med hukommelse, formuleringer og kognitivt overskudd pga ME’n (jeg vet jo Han ikke glemmer det 😉 Bare menneskelig tanke og følelse når noe plutselig forandres. ) Jeg hadde kjent meg ledet i hva jeg hadde skrevet, tenkt og bedd over tidligere, men tydeligvis var det ikke for nå. Guds tid og plan var annerledes enn min.

For de som ikke er kjent med hvordan det oppleves når Gud leder oss, kan jeg bare beskrive hvordan jeg opplevde det denne gangen. Det var som en indre stemme i hjertet som sa at det jeg hadde ikke var for nå, det var noe annet som skulle fra,. Hvordan vi opplever Gud leder oss er utrolig variert, både fra menneske til menneske, men også fra gang til gang. Jeg ber kort «Gud hva da?» Siden ikke noe spesielt kommer opp så jeg lar det være for da. Litt senere etter freden har senket seg i hjemmet, ser jeg en film. Plutselig kommer linjen «Husk at pappa elsker deg uansett». DER! Der har vi det! Det er dèt jeg skal skrive. Det var som om ordene eksploderte i hjertet og tanken gikk automatisk til at «Ja, Gud elsker oss uansett, og ingenting vil kunne forandre på hvor inderlig Han elsker oss». Jeg smiler, for nå går tankene til mine egne gutter og stunder vi har delt. De gangene ting ikke har vært bra og jeg når det har roet seg litt sier til dem: Jeg er like glad i deg nå som når vi har det kjekt og koselig sammen. Nå skjønner jeg bedre ordene aksept, mening og kjærlighet som de siste dagene hadde kommet opp i hjertet, for nå har jeg noe mer å henge på knaggene. Guds ubetinga kjærlighet, Guds plan og mening og at Guds nåde er nok. Første innlegg ble hetendes «Pappa elsker deg uansett», neste vil gå på at alle er skapt med en mening.

Hvordan vi blir ledet av Gud i hverdagen er litt vanskelig å forklare,  for det er ikke noe håndfast, noe objektivt, det er ofte som en «stemme i hjertet». Det tar både tid og vilje for å lære seg å gjenkjenne Guds stemme, men det er dit Gud vil ha oss. At vi blir så vant med å høre han tale til oss at han kan lede oss skritt for skritt, ting for ting. Gud ønsker å være med i hele vårt liv, han er interessert i både stort og smått, ikke noe er for vanskelig for ham, og ingenting er for lite til at han bryr seg. De ting som berører oss, våre kjære og våre liv og hverdag, er viktig for Gud. Vi lærer å kjenne igjen Guds stemme på samme måte som vi lærer å kjenne igjen menneskers stemmer. Gjennom tid og fellesskap.

Hvis du møter noen for første gang og snakker med dem noen minutter, vil du mest sannsynlig kjenne igjen stemmen neste gang du hører den, men å koble stemme til ansikt og navn er det ikke sikkert du klarer umiddelbart. Hvis dere fortsetter å møtes og snakkes, vil du etter få ganger koble stemmen til både navn og ansikt. Etter mer tid sammen, vil du kjenne stemmen så godt at du gjenkjenner den i ett rom der tjue stykker snakker eller når du hører «hei!» i telefonen. Slik blir vi kjent med Guds stemme også, gjennom fellesskap og tid. Bibellesning og bønn er del av dette. Vi bør ta til oss Guds Ord slik at vi letttere kan prøve de tanker og ord vi får opp mot Guds Ord, vi tester om hva vi «kjenner på» stemmer med Bibelen. Samtidig er det også (desverre) nødvendig med prøving og feiling, noe som ofte kommer på ett av to områder. Først gjennom at vi tror det kan være Gud som har sagt noe, men vi oppdager når vi gjorde det at dette var oss selv og ikke Gud. Den andre er gjennom å ikke handle å hva vi kjenner oss ledet til, og i ettertid merke at det var jo Gud som prøvde lede oss. Det er slik vi lærer. Kjekt er det ikke alltid, og det kan skape litt ekstra problem for oss, men i forhold til Gud har det ikke noe å si. For Gud kjenner hjertene, Gud vet at vi handlet etter hva vi klarte å se, høre og forstå og Gud vet at vi lærer gradvis. Gud er romslig og nådig, vi bør ikke være så  redde for å feile at vi ikke våger å prøve. Den tredje (og kjekkeste) er de gangene det er «fulltreffer». Vi handlet og fikk erfare at dette var virkelig noe Gud sa!

Jeg har lært å kjenne igjen Guds stemme både gjennom «fulltreffere» og «feiltakelser». Begge deler har lært meg å skille ut hvordan høres mine tanker og ønsker ut, og hvordan høres Guds stemme, tanker og følelser ut. Ikke bare er jeg blitt bedre kjent med Gud, men jeg blir også bedre kjent med dybdene i meg selv som jeg ikke visste om. Mange ganger har Gud reddet meg ut av vanskelige situasjoner, og farlige situasjoner, andre ganger har jeg måtte streve litt ekstra i ettertid fordi jeg ikke handlet på den «følelsen og tanken» som jeg fikk. Jeg tar tid til ett kort eksempel på hver, først innertieren.

Jeg skal til å kjøre inn på en parkeringsplass og ber «Gud, gi meg en god plass». Jeg har en dårlig dag ift ME’n og gangavstand må være minimal. Jeg kikker og ser plutselig at det er en ledig rett foran inngangen og smiler. Jeg skal til å svinge inn når jeg kjenner «ikke ta den» i hjertet. Det hele skjer så fort at jeg ikke rekker å tenke, jeg bare handler utfra tidligere erfaring med at Gud leder på denne måten. Jeg kikker litt mer opp og rett foran meg er en plass jeg kan kjøre rett inn på. Jeg parkerer, går ut og låser bilen. Trekker pusten og stålsetter meg, for nå må jeg jo gå 25 meter i stede for 10. «Jeg skjønner ikke dette Gud», tenker jeg mens jeg målbevisst går mot butikkdøra. Når jeg kommer ut etter endt handling, skjønner jeg plutselig. Rett foran meg, på «min» perfekte plass står to stykker og fyller ut skademeldingsskjema… Noen hadde rygget rett inn i den bilen som stod parkert på den plassen jeg ville ta. Jeg tenker «så det var derfor» og takker Gud for hans godhet og omsorg.

En gang jeg ikke fulgte den tanken jeg fikk, endte det med at en 4 timers kjøretur tok nærmere 7. Alene, med gutter på 2 og 4  i bilen (som ikke var glade i å kjøre langtur på den tiden) ble det en prøvelse (mildt sagt). Da vi reiste hjemmefra kom tanken om at jeg skulle kjøre over fjellet å vise dem hvor jeg og pappa hadde bodd før. Jeg avfeide tanken som «det vil bare ta ekstra tid og det orker jeg ikke». Jeg skulle fulgt den tanken, for det var Gud som gav meg den. Etter 40 minutters kjøring kom vi i den køa…. vi stod og stod og stod, etter halvtimen ble det klart at det var ei ulykke som stengte veien. Da angret jeg på at jeg ikke hadde fulgt den tanken som kom… Hele turen ble noe tull og slit fordi jeg ikke hadde handlet utfra hva som viste seg å være Guds ledelse.

Jeg har sikkert hundrevis av slike historier å se tilbake på, både «innertiere» og «felitak»- men begge deler har lært meg å bedre skille Guds stemme fra min/andres. Jeg har lært etter som dagene, episodene og tiden har kommet og gått. Det har vært en prosess der «Han skal vokse og jeg skal avta» (Joh.3:30) Og bare så det er sagt, jeg lærer fortsatt! Men en ting er jeg takknemlig for, det har blitt færre «feiltak» og flere «fulltreffere» med åra! 🙂

I dag satt jeg å takket Gud for hva Han viste meg i går, om hvor verdifulle de stundene der jeg kan si «jeg er glad i deg uansett!» til guttene mine virkelig er- for i dag kom en av dem igjen. Og siden jeg hadde blitt minnet om dette av Gud i går, var jeg så mye mer klar for hva som møtte meg i dag. I går forberedte Gud meg på denne dagen, slik at hva som kunne blitt konflikt med dårlig utgang, ble samtale med nåde og kjærlighet som avslutning i stede. Gud er god, og Han er med i hele vårt liv- og jo mer vi læret å gjenkjenne Hans stemme, jo mer vil vi oppdage hvor involvert han er i alt som er viktig for oss, av både stort og smått.