Håp i nederlagets øyeblikk

Hadde jeg ikke bare gjort det…. tankene svirrer og hodet er fullt av bebreidelser og fordømmelse. Hjertet er tungt og nedtrykt, hvordan kunne jeg? Jeg som skulle være sterk og tåle en liten storm? Jeg som skulle være god og ikke falle for syndens lokkende stemme? Hvordan kunne jeg tro at det bare berørte meg? Hvordan kunne jeg tro at det som skjedde i mørket skulle bli holdt bak veggene og aldri se dagens lys? Hvordan kunne jeg være så naiv og korttenkt? Hvordan skal jeg kunne gå rakrygget igjen? Hvordan skal jeg kunne se andre i øynene og si: «Ikke gjør det, du vil ødelegge for deg selv, når jeg selv er falt, når jeg selv ble fanget inn av synden…» Er det håp for meg? Er det mulig å gjenopprette skadene? Er det mulig å fortsette? Hva skal jeg gjøre? Hvorfor…

Mange mennesker har opplevd å bli fanget inn av synd. Det kan ha begynt som en forlokkende tanke, men så utviklet det seg til en flukt fra en vanskelig hverdag, eller kanskje ble det et gledes-substitutt for hva man savner og mangler i eget liv. Det kan være tanker, situasjoner og mennesker som for ett kort øyeblikk har bragt glede, spenning og mening tilbake i hverdagen- men de etterlater alltid store, dype sår i egen og andre berørtes liv og sjel, de etterlater hjerter tynget av sorg, fortvilelse, sinne og fordømmelse. Nederlaget som slår ned svir og ødelegger som om det er giftig regn som treffer kropp, sinn og hjerte…

Er alt håp ute for den som har falt?

Peter var en mann som opplevde store ting med Gud, samtidig kunne han ha noen helt vanvittige utsagn. Den Peter som fikk være med på forklarelsens berg, var også den som ville stoppe Jesus fra å gå korsets vei. Den Peter som gikk på vannet, var også den Peter som sank. Den Peter som på pinsedag stod og frimodig forkynte evangeliet om Jesus, var den samme Peter som bare uker før hadde fornektet Jesus. Hvordan var det mulig? Bli med meg på en tenkt reise tilbake til den kvelden Peter gjentatte ganger fornektet Jesus.

Tenk deg at du er der ved bålet i gården og ser hva som skjer. Du kjenner Peter igjen og vet at han ikke bare gikk sammen med Jesus, men han også talte om Guds rike, om omvendelse, dom og rettferdighet, han var der da mennesker ble helbredet og demoner kastet ut. Du hører at denne mannen som du vet har opplevd så mye med Gud blir spurt: «Var ikke du også en av følgerne?» Du vet jo at han var og venter deg det svaret, men forbauselsen er stor når du hører Peter blånekte for å kjenne Jesus. Og verre blir det, ikke bare blånekter han igjen, men han banner og sverter på at han vet ikke hvem denne Jesus er. Du kan ikke tro hva du ser og hører, hvordan er det mulig? Mens du forbauset følger med, hører du plutselig en hane som galer. Du ser Peter støkker til når han hører det og han kikker brått opp og ser seg om. Du kikker også opp for å se hvorfor Peter plutselig reagerte så, og der på den andre siden av gårdsplassen ser du Jesus blir ført bort. Du ser Jesus kikker Peter inn i øynene med ett blikk som er både mildt og fast. Peter hikster til og du ser han legger på sprang.

Du følger etter, for dette skjønner du bare ikke. Peter forsvinner fort, men du ser retningen han tar og følger etter. På en litt øde plass litt utenfor byen ser du han igjen. Han ligger krokbøyd og hikster. Fortvilelsen er til å ta og føle på.Peter er sorgfull, han er fortvilet, og du hører av ordene han hvisker at han er skamfull. «Hvordan kunne jeg fornekte Mesteren? Og ikke bare en gang… hvordan kunne jeg… hva skal jeg gjøre… jeg kan ikke vende tilbake…» resten av ordene forsvinner i den sorgtunge og nedtrykte hikstingen som tar mer og mer over… Du trekker deg stille bort.

Er alt håp ute for den som har falt?

Siden vi kjenner historien videre vet vet at alt håp ikke var ute for Peter selv om han fornektet Jesus, men jeg tror Peter må ha følt det der og da. Nå hadde han virkelig gjort det, nå hadde han virkelig ødelagt det hele, nå var det ikke mulig å gå tilbake, for dette var for stor en feil, dette fallet var for stort. Men det var ikke det.

Hva vi ofte ikke klarer å ta inn når vi har gjort «det ultimate» feiltaket er at Jesus kjenner oss bedre enn oss selv. Gud veier oss ikke kun etter våre ord og handlinger, viktigere enn disse er vår hjerteholdning. Gud ser til den enkeltes hjerte, og han vet hva som er i vårt indre. Når ett menneske virkelig vil følge Herren og virkelig omvender seg fra sin synd/sitt fall, er Herren nådig og tilgir. Gud vil at vi skal vite at selv om vi falt og gjorde feil, er det ikke ute med oss. Når vi i anger kommer foran Herren og ber om tilgivelse, vil Jesu blod rense oss og vi kan igjen stå skyldfrie og rene framfor Gud. Gud kutter ikke hånden av en angrende synder, Gud sier ikke at ‘nok er nok’ når ett menneske angrer bittert, Gud ser med nåde og barmhjertighet på sitt kjære barn og sier: «Jeg tilgir deg. Her; ta min hånd, reis deg opp og så går vi videre.»

Er alt håp ute for den som har falt?

Håpet er aldri ute for ett menneske som angrer sine feil og kommer til Gud med sann bønn om tilgivelse. Gud ser hjertet. Gud tilgir. Gud gjenoppretter. Gud fortsetter å virke igjennom det mennesket som har angret og vendt om. Gud er så nådig og barmhjertig at vi ikke klarer å gripe det med tanken, vi må bare velge å tro at det er sant. For det mennesket som er helhjertet med Herren, er det umulig å krysse grensen for hvor langt Herrens nåde rekker. Det kan komme konsekvenser i vår hverdag, liv og familie pga hva vi gjorde feil, men framfor Gud er vi hellige og rene fordi Jesu blod renser oss. Vi kan med frimodighet komme fram for Herrens trone og søke hjelp til å rette opp i det gale vi gjorde. For den som trenger å lese dette nå, vil jeg enda en gang si: Alt håp er ikke ute, Gud er nådig og barmhjertig. Omvend deg. Vær villig til å jobbe for å rette opp i rotet du har laget og husk: Du er ikke alene, Gud er med deg. Og Herren er rede til å tilgi. Er du rede til å søke hans tilgivelse og hjelp?